Da går skoleferien mot slutten, og dermed også min permisjon. Det er med blandede følelser jeg innser at jeg skal ta fatt på yrkeslivet igjen snart... Siden vi kom fra sydlige strøk har vi brukt ferietiden i campingvognen, ut på tur båder der og hjemme, badet, hatt slektstreff, fisket, ryddet litt i sånt man ikke lengre har bruk for og solgt det på finn.no, vært på bygdemuseum, gått i rosetog, vært hos frisøren med guttene i familien...og jeg har etter altfor mange ferieutskeielser endt opp med å melde meg inn i vektklubb.no! Hehe, vel, det skal sies at da Mathias kom forbi pcen og jeg var inne på denne siden nærmest ropte han ut: "Vektklubb, hva? Mamma, der har du ingenting å gjøre, vet du det??!?" Det varmet selvsagt et mammahjerte ;)
Emma på sykkeltur
Mathias på nattfiske
Mathias på sykkeltur
Jonas på bygdemuseum
Se torsken, se torsken...
Jonas har blitt 1,5 år og kan både danse, skøye og springe. Den 6. aug. var det 1 år siden tildeling, og det er veldi rart å tenke tilbake på hvordan vi hadde det i fjor på denne tiden... Det virker plutselig så lenge siden.
Jonas i fjæra en godværsdag...
Vi nærmer oss som sagt nye tider i heimen, da jeg skal ut i jobb. Jonas har blitt litt mammagutt disse månedene her hjemme sammen med meg, så for at han skulle få litt mer alenetid med pappan (før han skal overta permisjonen om 2 uker!!) dro jeg og stor-ungene på badetur til Harstad. Det var med tårer i øynene jeg vinket til de to på kaia før vi andre tre gikk på båten, tror nok egentlig det var mest tilvenning for mammaen, dette! Men når vi omsider satt våre føtter på kaia i Harstad ble det kos for de store. Tror nok absolutt at de også hadde behov for litt mammatid uten lillebror, så dette var nok et bra tiltak. Vi sjekket inn på hotell, badet hele dagen, spiste på kinarestaurant og badet også dagen etter før vi satte oss på båten hjemover igjen... Vi ringte selvsagt hjem og hørte hvordan det gikk, og tenk; guttene hjemme bare storkoset seg :) Hele ekspirimentet gikk strålende, og jeg må innrømme at det var med litt tungt mammahjerte at jeg forsto at jeg faktisk ikke var uunnværlig på hjemmebane. De klarer seg faktisk helt utmerket et døgn uten meg, hehe... Vel, sånn er det, og jeg ser jo at det nok egentlig er en positiv greie, må bare få fordøye det litt ;)
Ellers har den siste tiden vært preget av landets tragedie, også her i byen og her i hjemmet. Jeg har blitt som dratt inn i tv-en, dratt inn i denne uvirkeligheten som plutselig banket på vår dør. Jeg har skikkelig problemer med å løsrive meg, må ha med meg alt som blir sagt og alt som skjer rundt denne tragedien, og mannen min må ta ansvar for å bryte inn og si at nå er det nok for en stund, nå må vi ha en pause her... Huff, man har ikke ord for det grusomme som har hendt, det er så ufattelig. Føler hele tragedien langt inn i hjertet, og gråter virkelig med de som er rammet av dette. Men må bare si at med det samme bombingen i Oslo ble kjent ble jeg utrolig redd for at det skulle være en utlending, og må faktisk innrømme at lettelsen kom da jeg hørte det var en nordmann som sto bak... Det er jo en grusomhet uten sidestykke, men jeg frykter at hvis dette hadde vært en av utenlandsk opprinnelse ville rasismen eskalert og nådd nye høyder. Jeg er så utrolig glad for at det ikke var det, noe som jeg er sikker på ville ført med seg mye mer fordommer og utfordringer i forhold til vårt flerkulturelle samfunn... Man så jo dessverre allerede tendenser til dette i Oslo i tiden som fulgte straks etter, før gjerningsmannen ble kjent...
Det er rart å se hva det hele har gjort med befolkningen. Ikke lenge etter dette syntes man å merke en helt annen atmosfære rundt om hos folk. I byen, på kjøpesenter, butikker, på tur, overalt er folk så smilende og hyggelige med hverandre. Det er tydelig at vi ikke lar oss knekke av dette, men bare verner mer om hverandre og de verdiene vi er så stolte av her i vårt land. Vi er imøtekommende og viser samhold, og det er utrolig godt å se at det faktisk er de mellommenneskelige verdier som står høyest hos oss, solidaritet og omsorg får ingen ta fra oss. Det gjør at men kjenner seg ekstra stolt over å være norsk...
Mathias og Emma i campingvogna
Ta vare på hverandre!
