1 år siden hjemkomst!

I dag er det ett år siden vi landet på Tromsø lufthavn, Langnes, med vår lille gutt :)

For nøyaktig et år siden ankom vi Tromsø til en forventningsfull familie som stod i ventehallen med Norske flagg og tårer i øynene. Og jeg selv sloss mellom gråt og glede i det vi ENDELIG var hjemme etter en strabasiøs siste uke og flytur hjem. Jeg var utslitt av siste 10 dager med sykdom, lang reise hjem, men mest av alt uvissheten i hva som tok slik tid.

På ett tidspunkt da jeg satt alene igjen i Addis sammen med Jonas klarte jeg ikke helt å se for meg at vi noen gang skulle komme oss hjem, samtidig som jeg stadig sa til meg selv (og prøvde virke veldig overbevisende) at "klart vi skal hjem snart!". Likevel var det en skygge som lurte i alt det uvisse og en vond klo som grep om magen min i visshet om at jeg ikke kunne ta Jonas med meg hjem uten alle papirer...og jeg viste også med sikkerhet at jeg aldri ville forlate han igjen... Huff, det var noen vanskelige siste dager... Så utrolig godt at vi var to damer igjen i samme situasjon denne tiden, Siv var en utrolig god støtte disse dagene!

Det var så ufattelig godt å komme hjem til familie og ikke minst tryggheten i det å være på Norsk jord. Da først følte jeg med sikkerhet at lillebror var helt og fullstendig vår og ingen kunne noen gang ta han fra oss. Lettelsen som fulgte med denne vissheten, at ingenting kunne stikke kjepper i hjulene under prosessen med å få utstedt alle papirer, var ekstrem. Jeg følte meg liksom aldri helt trygg  på at det ikke kunne dukke opp nye utsettelser og problemer da vi var i Addis. Det hadde jo vært utsettelser hele veien, og en stor uvisshet rundt hva som foregikk i prosessen vår.
Nå var det over, vi var vel i havn, hjemme, trygg... Jonas var vår og lykken ubeskrivelig... <3

Hentet frem noen kreative sider...

Har lenge hatt lyst på et slags etiu for å putte strikkepinnene mine i, for å ha litt orden og system i de. Etter et besøk i romjula hos ei venninne fikk jeg se en av de smarteste julegavene hun hadde fått hos ei venninne. Nemlig en slags strikkepinneoppbevaring! Utrolig fint og smart. Dermed var ideen plantet og jeg skjønte at jeg antakelig bare må sy meg en slik en.

Klødde meg nå litt i hodet og tenkte litt hvordan jeg skulle gjøre det ;) Tok ingen mål, hadde ikke mønster, men laget den sånn passe lang, med lommer for pinnene (tilpasset de ulike pinnestørrelsene fra 2 til 8), samt noen større lommer for oppbevaring av rundpinner)...

Synes slett ikke den ble så værst til å være et første forsøk :) Så nå har jeg system på strikkepinnene mine!

Så godt å ikke være alene med bekymringene og tilknytningsspøkelset

Takk for gode ord fra Anne og Lill-Karin, godt å høre at det er noen som faktisk forstår og vet hva man bekymrer seg for å tenker på. Det er noe med det der å treffes på en felles arena med den samme (holdt på å bruke "bagasjen", men syns det høres så belastende ut at jeg velger å heller bruke:) "beauty-bag-en" :) Tjihi, var ikke det et fint og lurt begrep??!? :)
Vi har nok noen ekstra bekymringer med oss med denne historien til barna våre og ikke minst all terpingen på dette med tilknytning i all adopsjonslitteraturen rundt oss. Andre kan fort synes vi bekymrer oss for mye og helt unødig, og kansje gjør vi også det (forhåpentligvis), men det er liksom ikke så lett å bare koble av strømmen og slå ut den bryteren heller, da... Men samtidig så vet jeg jo også at mest sannsynlig så kommer dette til å gå helt greit... Det er vel det som er med å være mamma, det følger med som en del av jobben... Kan jo sikkert være et begrep som er med på å definere ordet "mamma", dette med bekymringer. "Hva er en "mamma"? " Svar: "En mamma er en omsorgsperson overfor sitt barn som hun knyttes sterkt følelsesmessig til. Mammastatusen varer livet ut og byr på stadig tilbakevendende bekymringer for sitt barn..." Hehe ;) Vel, det skal ikke være bare lett...
Og takk til Vanja, du som har masse erfaring på området, godt å høre fra en som har vært gjennom og sett dette utallige ganger fra barnehagens ståsted. Og takk til familien som hele tiden minner meg om at jeg engster meg for mye og tenker for mye på alt som kan bli problemer av... Joda, innrømmer at jeg har et forbedringspotensiale i å slutte å bruke energi på kansje unødvendige ting... Men må nå minne om hvilken familie jeg kommer fra, da! Noen plass har jeg vel fått det overført fra, vil jeg tro! Min aller svakeste side må være nettopp det med å koble ut eventualiteter og ta ting som det kommer. Det kan jeg bare ikke. Er kontrollfreak og må ha tenkt gjennom alle mulige senarioer i de fleste tilfeller, slik at jeg kan være forberedt på det som eventuelt kan komme. Det gir liksom en følelse av kontroll...
Puh, er jo et helt arbeidsliv bare i det å være mamma! Det er fulltidsjobb 24 timer i døgnet 365 dager i året! Mentalt og fysisk arbeid hele tiden, burde vært en arbeidsmiljølov som ivaretok mammaer, jo :) Haha... Med ekstra ferieuker og slike goder for å få hjelp til å "koble ut", hehe...

I dag hadde jeg min ukentlige fridag og Jonas og jeg tok oss en bytur og har handlet inn reker og blåskjell til kvelden :) Yum, yum...
Riktig god helg, folkens!

Ekstremtur

I helgen var vi i campingvogna og koset oss.
Mathias hadde med seg en kompis, og vi var fult hus og stinn brakke ;) Kjempekoselig. Gutta hadde med seg wii-en, noe som slett ikke var dumt da det var svinkaldt første del av helgen. Var rundt -13 grader fredag og lørdag, og storeguttene er kommet i en alder der de ikke kan kle på seg lengre! Ut for å treffe jentene er de mer opptatte av å fikse hårsveisen FØR de trør lua på seg, en å ta på seg longs og en utebuske! Tøff skal man være ;)

Emma syntes også det var fint å være på camping igjen, og Jonas elsker det! Han bare storkoser seg når det skjer ting, han vil oppleve noe og være med på det vi andre gjør!

Lørdagen kjørte vi en tur til Finland. Egentlig hadde vi tenkt å besøke kjente, men da de ikke var der ble det bare en handletur i Kilpis. Brrrr.... Snakk om å være på ekstremtur! Tror aldri før og kansje aldri senere at jeg noen ganger kommer til å oppleve mer ekstrem temperatur enn det der. Det var -27 grader!!!! Sykt! Det ble ubehagelig å puste med nesen, neseborene liksom stivnet og lukket seg sammen og alt var totalt nediset. Jeg fikk en ørliten følelse av hvordan det må være å være på tur til Nordpolen med ski på beina, kan sikkert sammenliknes sånn komfortmessig, vil jeg tro, hehe... Men jeg er glad jeg ikke var så langt fra sivilisasjonen, bilen var nært, og der var et varmeapparat som fungerte som bare det :)

Godt nytt (barnehage)år :)

Heisan igjen!
Da var vi plutselig i 2012, nytt år, nye muligheter...

Julen ble hyggelig og vi kooooooset oss skikkelig. Fantastisk å være samlet og nyte late dager. Jonas ble fornøyd med at nissen stakk innom på julaften, helt til han begynte å tulle med å forsøke å putte Mathias oppi sekken sin for å ta han med seg. Da kom gråten og han ropte "min atias, min atias!" Han måtte sette nissen litt på plass ;)

Ellers hadde vi bryllup i familien på nyttårsaften, min søster både giftet seg og hadde barnedåp for lille Kima. Jeg fikk scrappet et par kort til anledningen:

 Like etter nyttår var det tid for barnehagestart for lillegutten. Jonas var så stolt og kry over sin barnehage sekk, en liten blå Bergans-sekk som han fikk i dåpsgave hos morfar og bestemor. I julegave hos dem fikk han matboks, en nydelig lys blå som d står "lillebror" på. Han kan gå med sekken på seg hele dagen, fra han står opp om morgenen til det er sovetid på formiddagen, han skal ha den på når han sitter i sofa og ser tv, selv om det medfører en særdeles knøvlete og ubehagelig sittestilling. Matboksen bærer han også rundt på, verner om den som om det var den mest dyrebare skatt. Så stolt og så utrolig kry, kom han til barnehagen med sekk og matboks.

Første dagen var jeg der sammen med han i noen timer på besøk. Ingen problemer, han koset seg. Andre dagen skulle han være litt lengre, jeg var der sammen med han. Det gikk strålende inntil han skulle sove. I barnehagen er det nemlig soving i vogn, noe han ikke har vært vant til (med unntak av når vi har vært ute å trillet...). Han elsker sengen sin og skrek etter den. "Mamma, hjem, sove senga!" Vel, her måtte en mamma til for å roe ned og ta en time-out, til slutt ga han seg. Tredje dag var han der alene noen timer, han vinket til meg og sa "Hadet", ikke noe skriking. Jeg kom tilbake til sovetiden i tilfelle hysteri igjen, men den turen kunne jeg spart meg for. Personalet prøvde å legge han, han protesterte litt, men godtok forklaringen med at han skulle bare sove litt der i vogna, så skulle de leke mer etterpå og så kom mamma... Herlig. Siden har det gått fint. Han har bare fått 50% plass, så er jo litt urolig for at det ikke blir nok kontinuitet i de nye rutinene til at han godtar det, men foreløpig ser det ut til at han aksepterer det. han har jo 4 og 5 dager mellom hver barnehagebolk, men det må vel gå. Mest puslespill for oss med å sy sammen turnus og uttak av feriedager i eningen, men det må vel til inntil vi får full plass... Når jeg spurte i kveld om han ville gå i barnehagen i morgen lyste han opp og sa "Ja, til alle ongan! ...og sekken og boksen..." Utrolig herlig å kunne levere et barn i barnehagen som kan kommunisere. Det kjennes så mye tryggere når jeg vet at han kan få sagt hva han vil formidle når han er der hos de som enda ikke kjenner han så godt. Han har fått et utrolig godt språk, de i barnehagen var helt forfær over hvor flink han var å synge i dag. De hadde sunget ulike barnesanger, og han sang med på alt :) Flinke mamma sin lillegutt :)

Det som bekymrer meg litt er jo at jeg kjenner litt på at barnehagetilvenningen har gått altfor bra. Han bare trives og vil være der. Ingen protest. Når jeg spør om jeg kan gå på jobb sier han "ja, hade"...og vinker. Han tar kontakt med de som jobber i barnehagen uten problem og leker med barna. Så kommer de snikende disse monstrene om tilknytning... Er han ikke nok tilknyttet oss enda, kan det være mulig? Etter et år med bare oss? En helg hadde han mamma som barnevakt etter at vi hatt han i 10 mnd. Hun bor nært og kjente han godt. Svigerforeldrene mine bor også nært (de som kom til Addis da vi var der), dem kjenner han også godt, og på nyttårsaften måtte han overnatte der utpå kvelden da vi var i bryllup... Foruten det har han sovet alle netter i sin egen seng, enten hjemme, i campingvogna eller på hytta til svigers, med oss tilstede. Han er trygg på hele familien og virker svært godt tilknyttet, men hvordan kan det da ha seg at han så lett godtar at vi leverer han i barnehagen? Etter lange dager hjemme sammen med oss, så plutselig lange dager i barnehagen? Kan det ha seg at han bare er ekstremt sosial og rett og slett nå har behov for noe mer stimuli enn det vi gir han på hjemmebane? At han trenger å utvide horisonten sin litt og oppleve noe mer?