Hektiske dager...

Har vært en utrolig hektisk periode, med mye jobb og mye aktiviteter på fritiden.

Påsken kom og påsken gikk ;) Vi benyttet dagene i campingvogna og der ble myyye kvalitetstid og kos. Det var scooterturer og skiturer, påskeskirenn, leketid og så kom selvsagt påskekyllingen innom i år igjen med påskeegg til barna ;)
Jonas som er så hekta på kjøretøy fant ut av et nytt spennende kapittel når han fikk oppleve en snøscooter. Dette resulterte jo selvsagt i en ny innvestering til samlinga hans av kjøretøy; det måtte jo selvsagt en scooter til! Utrolig hvor tydelig denne interessen er hos den gutten; båter, biler, sykler, motorsykler, hester (tjihi), fly og nå enda en ny dimensjon i dette; altså snøscooter! Interessant å se, vi har ikke hatt den interessen tidligere i huset, så det er jo selvsagt en fornøyd pappa nå! Mathias brydde seg aldri om biler, det var mer figurer, lego etc.

Skirennet var utrolig kult.  På påskeaften kjørte vi opp til Finnland, Kilpis, der vi hadde meldt alle barna på påskeskirenn. Utrolig bra opplegg! Det kostet 20 kr. i påmeldingsavgift, da kunne barna valge mellom en liten sløyfe eller en litt større sløyfe. Når de kom til mål fikk de juice, diplom og en STOR pose med godteri, kjeks, sjokolader+++. Så ble det også loddtrekning på loddet vi fikk med påmeldingen, og det var premier til ALLE! Ikke premie til den som kom først i mål eller ut i fra prestasjoner på noen måte, men til alle. Så da var det bare å vente på tur til vårt nummer ble trekt, og gjett om det var fine premier! Det ble 2 blad/aktivitetsbøker, lydbok, minst 7 poser potetgull, 3 kjekspakker, 3 par hansker, 2 luer, 2 capser, 2 buff, tegnestifter, fester til å snøre sammen skiene, jo-jo.... Helt utrolig hvor arrangørene har stått på for å samle inn og ordne sponsorer. Det var ikke bare vi som fikk mange premier, alle fikk myyyye! Dette var skikkelig stas, og det var ikke bare barna som var imponert over opplegget ;) Mange oppmøtte (sikkert ca. 100) og god stemning og sosialt.
Med oss hadde vi selvsagt påskekyllingen som også fikk delta i rennet, dette var det mange barn som syntes var kult. En av lokalavisene var der og knipset bilder, og der kom både kyllingen og barna i avisa ;)

Denne helgen har vært hjemme-helg og mye på programmet. Fredag fikk jeg med meg Steinar Albrigtsen på Rorbua, veldig kjekt. Ble en hyggelig kveld. Lørdagen ble det tatt noen tak i "heimen", noe som trengtes. Mathias var på slalåmkjøring i fjellandsbyen http://malselvfjellandsby.no/nb/skiinfo sammen med en kompis, Jonas sov formiddagslur og jeg fikk hjelp av Emma til rydding og støvsuging ;)

Ellers har jeg startet på et prosjekt, antakelig et livstidsprosjekt... Mathias hadde ønsket seg en mariusgenser, en sånn som Harald i senkveld har, med strikket bole og armer, som skal monteres etterpå. Vel, dette så jeg ikke for meg å bli ferdig med på denne siden av 2015, så fikk en effektiv og superflink venninne til å strikke den :) Hun nektet å påta seg montering, så dette tenkte jeg selv å utfordre meg på... Hehe, var ganske skummelt å klippe opp for ermehull, det må jeg bare si, men det gikk veldi bra og vips så var skuldrene masket sammen, armene på og halsen strikket :) Ferdig! Jeg var kjempefornøyd, noe også Mathias var.
Så ble jeg litt inspirert av dette, da, og tenkte jeg omsider skulle gjøre alvor ut av planene om å strikke meg selv en mariusgenser. Men selv vil jeg ha en sånn med rundfelling, damemodell. Så lørdag formiddag (før husarbeidet tok til) satte jeg Jonas i vogna og trillet til byen og kjøpte alpakka-garn og pinner. Klar-ferdig-gå, da var det bare å sette i gang. Det har jeg da gjort, men dette vil nok ta sin tid... Det gjør jo ikke noe når det er til meg selv, forhåpentligvis vokser jeg ikke noe mer, så....hehe... Så er det kjekt å ha noe å syssle med når man reiser, litt tidsfordriv, er jo så utrolig kjedelig å sitte på fly, og det føles så bortkastet å bare sitte der uten å gjøre noe produktivt! Så nå er jeg klar for uken, skal et par dager til Oslo på jobb, da blir det et par timer strikking på flyet ;)

Så skal jeg første helgen i mai til Trondheim, da blir det enda mer fly-strikking :) Ei venninne ringte meg en kveld å foreslo en skikkelig avslapningshelg, en jentetur for å ta igjen litt tapt venninnetid. Blir liksom ikke så mye tid til sånt når man begge har småbarn og i tillegg bor et stykke fra hverandre. Så nå skal vi "moille" oss, alene på tur, bare vi to :) Blir koselig, gleder meg!

Til sist her slenger jeg på et bilde med sjarmøren :)

Døgnvill vinter

Helgen har vært begivenhetsrik!

Fredag kom en venninne fra Stavanger for å bo hos meg i helgen og den stoooore planen for helgen var Sir Elton John! Etter en ekstremt hektisk uke på jobb kom omsider fredagen og jeg fikk pakket mann og barn i bilen og de satte kursen mot svigers sin hytte :)
Så var det "home alone", venninnekos og jentetid, musikalsk opplevelse og god mat som stod på agendaen!

Fredagen hadde vi reke-kveld foran tv-skjermen med god underholdning fra "The Voice" og ikke minst de gærne gutta på senkveld som denne gangen tok utfordringen å konkurrere i tarmskylling! Hehe, ble en god latter der, ja, og en hyggelig kveld...
Lørdagen var det til byen i 17-tiden, videre til skarphallen og Døgnvill! Logistikken var fantastisk, nesten ikke kø... Eller, det vil si, det var jo selvsagt kø når 10.000 skulle inn i den hallen nesten samtidig, men det var ikke slik at man ble stående å "stange" lenge. Gikk svært så radig unna og plutselig var vi inne og fikk nyte Halvdan Sivertsen og Jan Eggum i fellesskap på scenen. Fantastisk herlig opptreden! De klarer så fint balansen mellom den morsomme og det alvorlige. Det var vitser som var litt "på kanten" og det var alvor. Det sterkeste øyeblikket var da han sendte et politisk budskap i fht. introen av "Sommerfugl i vinterland" hvor han rettet dette mot situasjonen med 450 asylsøkerbarn som nå sendes ut av Norge. Utrolig sterkt budskap når han satte ord på dette som helt for jævlig og sa noe sånt som at han skulle ønske den dag en gang kom hvor denne sangen ble unødvendig å synge... Må innrømme det rant noen tårer under den låten, ja...
Siden ble det bare tid til et do-besøk og en tur i baren for innkjøp av ny drikke, før selveste Sir Elton himself dukket opp på scenen! Utrolig stort å se han live. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har vært på så utrolig mange konserter med de store musikkstjernene, så mulig det er med på å gjøre sitt til at jeg antakelig kan definere dette til en av de største musikalske opplevelsene jeg har hatt. Han var helt rå, så kraftfull og så energisk. Han sang i ett i 2 timer og 20 min. non-stop! Såvidt han tok seg tid til å la seg hylle av applausen innimellom. Han har jo noen hits å ta av, da... Det eneste som var minuset var at han ikke sang to av sine største hits, jeg kunne tenkt meg at han byttet ut et par av de mer ukjente låtene med "Sacrifice" og "Can you feel the love tonight"... De var savnet, i alle fall hos meg... Men ellers ikke noe å utsette på konserten, den var toppers!

Men nå har det vært mye jobb og lite familietid den siste uka, så blir godt å snart ta påskeferie med familien i campingvogna :) Jonas trasser som aldri før for tiden, og Morten sa når han kom hjem fra hyttetur i dag at han var utslitt av den fighteren nå. Jeg fikk klar beskjed om at den nærmeste uka er det jeg som må ta fightene, hehe. Morten hadde lagt seg 22.30 fredagskvelden og 22.00 lørdagen, da var lufta helt gått ut av han. Han har hatt mye ansvar siste uken når jeg har vært bortreist med jobb 3 dager og så var det i tillegg helgen hvor jeg hadde alenetid...så da er det vel bare å forberede meg på noen slag i påsken :)

Her vil vi tilbringe påskeferien i campingvogna og legger opp til skiturer, appelsiner, kakao, krim og masse kvalitetstid, alt en god påske skal ha :)

Riktig god påske til alle!

Barnehageboka mi

Utrolig hva de små faktisk får med seg og reflekterer over!
Jonas er 2 år og har en bok som heter "Barnehageboka mi" av Kari Grossmann. Boken har en fortelling om barnehagen, samt mange fine illustrasjoner fra ulike settinger i barnehagen. Denne fikk han til han skulle begynne i barnehagen.

Nå har vi bladd i den boka noen ganger og helt plutselig har han selv begynt å navngi de ulike barna i boka med navn som han henter fra sin egen avdeling i barnehagen. Dette har han selv tatt initiativet til og pekt ut de ulike barna. På hver side er det som regel et barn som er mørk, den navngir han altid til Jonas. Jeg har prøvd å utfordre han når han sier det, ved å peke på et lyst barn og si "neeei, der er jo Jonas!", men da blir det protester tvert! Jeg trodde aldri dette var noe han selv har merket seg eller tenkt over, men der tok jeg tydeligvis feil... Han er vistnok veldi klar over at han er mørkere enn de andre i barnehagen.

Nå vet jeg at gutten som deler hans 50% plass også er mørk i huden, men de går aldri på samme dager. Skal bli spennende å se hva som skjer når han forhåpentligvis får full barnehageplass en dag og oppdager at det er en til som er mørk der, tjihi... Lurer på hvem som blir hvem i den boka, om dette vil gjøre noe med hans bilde av seg selv...

Leserinnlegget...

I dag kom det et leserinnlegg i avisa Nordlys fra selveste undertegnede, kjente jeg måtte si  noen kloke ord, så er det bare å håpe at noen kloke og helst svært inflytelsesrike øyne leser...

Innlegget ble også publisert på NSF sin hjemmeside før jeg viste ordet av det, så her er linken ;
https://www.sykepleierforbundet.no/ikbViewer/vis-nyhet/837645/I-effektiviseringens-navn...

Ellers ble det jo stor overraskelse i en hektisk hverdag! Var ferdig på jobb 15.30 og det bar rett i barnehagen for å hente lillegullet som strålte som en sol da vi kom :) Det bar hjem i all hast fordi Emma i dag har fotballtrening som starter kl. 16.45 (ekstremt hektisk) og mens hun var på trening lagde jeg laks, pasta og en snadder saus til middag ;)

Da Morten kom hjem etter å ha vært på trening med Emma fikk jeg verdens mest overraskende GAVE! Jøss, mannen min imponerer! Han hadde kjøpt meg en bukett roser, og ikke nok med det; han hadde vært på gullsmeden å shoppet! Ble riktig blåst av stolen ved matbordet, det var uventet... Men så koselig, da ;) Ikke hverdagskost, så man får bare nyte øyeblikket :) Snille mannen min... <3
Et herlig hjerter-smykke! Litt usikker på hva jeg har gjort for å fortjene dette i dag, meeen; jeg takker pent og føler meg svært så dyrebar :) Gleder meg til å bruke det, er nesten så jeg må pynte meg litt hjemme på fridagen min i morgen bare for å få bruke det! Er liksom for pent til hverdags, tror jeg... Tjihi ;)

Siden var det Mathias som skulle på trening og det ble litt lesestund med Jonas her hjemme, før kvelden plutselig var der og det var stelletid for lillemann og TV-tid for oss andre... mens Morten dro på trening og blir borte resten av kvelden.

Ahh, så senker roen seg over denne stressende hverdagen, og jeg nyter følelsen av å være en riktig juvel for mannen min :) Livet skal nytes, hvert eneste øyeblikk, og jeg sier det stadig oftere til meg selv. Vet ikke om det er noe som kommer mer med alderen, denne bevisstheten på det skjøre ved livet, sårbarheten i det å være menneske, eller om det er noe man er litt ekstra ydmyk overfor når man jobber i denne bransjen her. Tror nok det er en god blanding, begge deler trigger vel hverandre, vil jeg tro. Uansett så skal jeg denne kvelden bare nyte stillheten, mitt eget selskap, musikk og en boks cola zero... Livskvalitet...

Kortsvindel i Addis?

Mannen min fikk en sms fra banken her om dagen med teksten; "Venligst kontakt din bank snarest vedrørende transaksjoner som er gjort på din konto..." Vel, for å si det slik tok det ikke lang tid før han ringte banken og fikk vite at det er gjort uttak på kontoen hans fra Guatamala! Banken hadde reagert på at først var det blitt prøvd å ta ut et stort beløp som det ikke var dekning for, siden hadde det blitt tatt ut et mindre beløp. Merkelig var også at kortet var brukt i Norge liten tid før og nå plutselig i Guatemala. Kjekt at banken er såpass våken at de oppdager slike mistenkeligheter, de hadde sperret kortet hans umiddelbart. Banken tror at kortet er blitt kopiert i en minibank i Addis Abeba! Det er over 1 år siden vi kom hjem, og nå brukes det! De fortalte at ofte kopieres flere kort som havner i en liste som svindlerne bruker av etterhvert, slik at det kan gå litt tid før transaksjoner gjøres. Dvs. at alle som har vært i Addis skal være oppmerksom på hvilke transaksjoner som gjøres på kontoen, i lang tid etterpå... Jeg må sjekke min egen konto nå, vi tok hele tiden ut i de samme minibankene, så rart om ikke mitt også er kopiert til en eller annen svindelliste... Vi brukte minibankene på Sheraton, Hilton og på et kjøpesenter som jeg ikke husker hva heter... Så vær oppmerksom på transaksjoner på kontoen...

Herlige vinterdag...

Barnas vinterferie startet nå i helgen, med et fantastisk vintervær! Jonas har vært syk nå i uken og ikke vært i barnehage og heller ikke vært ute, så han har virkelig hatt "lopper i blodet" de siste dagene etter han kviknet til etter feberen!
Han har da så mye overskudd av energi at han har tatt fatt på en skikkelig trass-periode... Han hyler og skriker når han ikke får viljen sin, han klorer, slår og sparker, så jeg er sikker på at sinne hans høres helt til naboene...

Torsdag kranglet han på ett eller annet kvelden, og utagerte så mye at etter noen sjanser ble konsekvensen at han ble puttet rett i seng!

Fredag var vi å spiste på Egon da han begynte å grise med vannet og juicen sin utover bordet, og vi måtte gi han noen advarsler. Han var ikke en gang litt interessert i å høre på oss. Så måtte vi ta fra han glasset med det resultat at han begynte å hyle høyt; au, Au, AU, AUUU! Han hadde ikke vondt noe sted, men hylte AU så høyt at folk snudde seg, er sikker på at de trodde vi klep han under bordet eller noe...hehe... Utspekulerte barn! Stadig nye prøvelser...

I går, lørdag, var det tid for lørdagsgodteri. Han hadde en skje middag igjen da barna begynte snakke om lørdagsgodterier etter middag. Da var jo selvsagt han ferdig med maten sin og skulle bare ha godteri. Jeg sa han måtte spise opp middagen først, bare en liten potetbit igjen (som fikk plass på en teskje!), men niks, ikke interessert! Jeg ble straks bestemt på at nå skal det statueres et eksempel her, han skal lære hvem som er sjefen, hvis han ennå ikke har forstått det ;) Men han nektet, kastet skjeen i gulvet og hylte. Vel, det resulterte med at Emma ble ferdig med maten, hun fikk skryt og så godteri... Mathias spiste opp og fikk skryt og godteri... Jonas bare skulte på de og skulle fremdeles ikke spise den siste biten sin! Vel, han klarte trekke det ut i en hel time med høylytte protester før han til slutt ga seg og tok potetbiten! Sinnsykt sta unge! Men så ble det godterier på han også til slutt...

En uke med innetid og sykdom har nok gjort sitt til at han har litt ekstra energi å ta ut... Lørdag morgen var det et strålende vær og mens ungdommen i huset ennå sov gikk jeg ut med de to minste og koset oss i herlig vinterværet! Han var så glad og lykkelig når han fikk kommet seg ut igjen! Morten har jobbhelg, så da er det jeg og barna som hersker alene hjemme... Ute ble det både solbærtoddy og kjøttsuppe til lunch på oss, herlig!

Jonas 2 år

Tenk at i dag er lillegutten 2 år! På selveste Valentinsdagen, kjærlighetens dag, blir Jonas 2 år :)
Hele familien vekket han med bursdagssang i morgest, og pakke på sengen. Det var en trøtt gutt som ble ganske overrasket og forvirret over denne morgensangen, han er vel ikke så vant med å ha fire kvitrende sangfugler i hus kl. 07.00, hehe... Men som vanlig så brukte han ikke mange sekunder fra han trøtt gløttet med øynene til han sto oppreist i sengen, klar og forventningsfull over hva den nye dagen ville bringe :)

Siden bar det i barnehagen hvor det ble mer feiring med sang, fruktfat og krone. Gjett om det var stas!

Gratulerer så masse lille elsklingen vår!

http://www.itromso.no/bilder/Bursdager/article523612.ece?imageIndex=8#pageTop

Verdens kreftdag 4. februar

Fra tid til annen lar jeg meg lett føre inn i tankenes verden hvor man kan filosofere i vei om både systemer, svikt og svakheter i det norske helsevesen, ikke minst la seg føre med av en pasients historie om opplevelser som minner meg om at man er en del av det.
Jeg har snakket med utallige pasienter, fått tilbakemeldingr fra enda fler pårørende, lest mange blogger og bøker og hørt en god del foredrag. I går var det Per Fugelli`s foredrag "Døden - skal vi danse?" som startet denne reisen min...
Stadig får man tanker som gjør at man stiller seg spørrende til om man virkelig vil være en del av det... Man opplever å rives og slites i to ulike retninger, den ene veien vil man gå fordi man elsker jobben sin, pasientkontakten, oppfølgnigen av pasienter og familien, behandlingen og tilstedeværelsen. Man elsker å vite at man utgjør en forskjell for noen, at det du gjør faktisk gir mening og betyr mye for noen, noen verdsetter det høyt og du vet at jobben din er viktig. Men dette fordrer at man sitter igjen med en mestringsfølelse, i alle fall som oftest. Men så kjenner man fra tid til annen på hjelpeløsheten, på utilstrekkeligheten, på udugeligheten. Noen ganger handler det om uvitenhet og for liten kompetanse eller feilprioriteringer, men ofte opplever man at det handler om for stramme rammer og muligheter til å gjøre en god nok jobb innenfor de ressursser man er tildelt i en avdeling.
Det er trist når det oftere og oftere beskrives av sykepleiere at man må velge mellom lunchpause eller en samtale med en pasient som trenger å ikke være alene etter en tung beskjed fra en lege. Og i et kvinneyrke har vi også med oss en STOR porsjon samvittighet, så man strekker seg så langt man kan...nesten til man slites i stykker... Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet fra jobb uten å ha gått på toalettet siden jeg forlot hjemmefra kl. 07 og er hjemme igjen kl. 16. Man strekker seg, fordi det ligger i oss. Samtidig får man en økende følelse av å ikke duge, man kommer hjem med en følelse av at man ikke har gjort en god jobb, man har ikke møtt den trengende pasienten, man har ikke tatt imot den utstrakte hånden, man har unnlatt å gå videre i det når man ser det blikket som skriker etter et medmenneske, det uttrykket som sier så utrolig mye mer en munnen...fordi man har ikke tid... Eller har man det? Er det våre prioriteringer som er så feil? Mulig, noen ganger.... Vi har da en viss mulighet til å styre vår egen arbeidshverdag, innenfor de rammer vi har. Hva om vi ikke skal være så forbannet pliktoppfyllende å gjøre alle klokkestyrte greier som må gjøres, for ofte er disse svært styrende. Gjør det noe om Olga ikke får sin antibiotika kl. 14, når Inger trenger denne samtalen nettopp nå? Hva sier at antibiotikaen er viktigst? Hva om vi bare må tåle å bli skjelt ut av Olgas datter, atter en gang, fordi vi er for sen, og også tåle bli litt upopulær bland kollegaene som kommer på aftenvakt fordi de får flere oppgaver. For det er nettopp nå Inger sliter med å finne mening i hverdagen og innhold i livet...

Etter en tid blir man sliten av å jobbe i helsevesenet, man blir lei seg på pasientenes vegne over hvordan systemet er lagt opp og man kan oppleve det som flaut når man forstår at det er det yrket du er så stolt av å være en del av, og det systemet som du velger å være i (for vi gjør jo det når vi blir der) svikter. Men hvordan girpe fatt i dette? Hvordan si i fra om kritikkverdige forhold? Er vi tøffe nok til å skrive avviksmeldinger når noe blir feil? Er vi tøffe nok til å sette ned foten å nekte å være en del av dette systemet? Er vi tøffe nok til å sammen ta ordet for å jobbe frem bedre rammebetingelser for oss selv og pasientene? Orgeniserer vi oss? Stiller vi på medlemsmøtene? Sier vi noe om de utfordringene vi opplever? Sier vi opp jobben vår i protest? Sier vi fra til ledelsen? Hva gjør vi for å bli hørt?

Jeg er så utrolig takknemmelig for disse pasientene som har de sterke stemmene, som står frem med historiene sine og som sier noe om sitt møte med helsevesenet. Det er selvsagt og heldigvis mange gode opplevelser med helsevesenet, men dessverre er der noen mindre bra også. Og vi må ikke være så stolte at vi ikke vil ta de til oss, ikke vil høre, vi må ikke ta det som personlig kritikk. Vi må ta det til oss som en konstruktiv tilbakemelding, og tenke gjennom hva kan vi gjøre for å få det endret? Vi trenger disse stemmene, vi er avhengige av dem. Hele Norge trenger dem. For disse blir hørt og sett i så adskillig større grad enn sykepleiere som klager over for få på jobb, får mye å gjøre, for liten tid. Vi blir fort sett på som sutrete og arbeidssky, for vi klager da altid, vi er aldri fornøyde verken med lønna eller vaktbelastningen eller med resurssene. Men kjære Norge; vi trenger å rekruttere til denne brasnjen, og ungdommene i dag velger helst ikke et yrke med en vaktbelastning som er bevist å være helseskadelig, en lønn som er i livsløpsperspektiv 13% lavere enn hva nabogutten har som bare har videregående skole av utdanning og ikke minst et yrke som er så presset resurssmessig. Om få år har vi altfor få sykepleiere, og noe må gjøres!

Jeg tok meg selv her en dag i å "jatte med" da noen litt høyere oppe i "systemet" sa til meg at vi har det jammen godt i Norge. Jeg fikk straks "flash-backs" til min sykehusinnleggelse i Etiopia for et år siden og det var lett å være enig i at "Ja, vi vet virkelig ikke hvor godt vi har det!" Vi er så utrolig heldige som er født her! Sant nok, når man ser på det i et verdensperspektiv, da har vi en "luksus-situasjon" i gode Norge! Ikke er vi konkurstruet, ikke sliter vi med en helt sinnsyk arbeidsledighet, vi har fri helsehjelp for alle uavhengig av lønn og status, vi har rene og gode forhold på våre institusjoner +++. Men kan vi tillate oss å innfinne oss med at så lenge noen har det verre enn oss, så har vi det godt? Er det noen trøst i at andre har det verre??? Vi kan da ikke tillate oss å stagnere her i vår velstand, vi må da fremdeles ønske å bli bedre? Vi ma da strekke oss mot å kunne gi et optimalt tilbud til vår befolkning?  

Jeg må si jeg likte utrolig godt den overskriften Fugelli refererte til at han hadde i boken sin. Husker den ikke helt ordrett, men det var noe sånt som Hva hvis alle på stortinget var døende? Ja, det er et fiffig tankeekspiriment... Da tviler ikke jeg på at det antakelig hadde blitt lagt noen andre prioriteringer og føringer for både helsevesenet og annen tjeneste... Da ville de virkelig viktige verdiene i livet blitt satt øverst på prioriteringslista!

I tillegg må jeg rose Fugelli for å ta opp dette med alt hva man har en tendens til å tillegge viljen. Det provoserer meg hver eneste gang jeg leser i dødsannonser at han "tapte kampen mot kreften". Som om han ikke kjempet nok eller ville og ønsket å leve nok. Det skal da ikke være et nederlag å dø når det ikke er en kamp som er din å kjempe! Nå må vi slutte med å tro at vi kan være uslåelig og uovervinnelig bare vi vil og tror nok! Det er ikke vi som er satt til å være Herre over døden, og en kreftsyk pasient har da nok å slite med om han ikke skal pålegges dårlig samvittighet fordi han ikke kjempet hardt nok!

Vel, her lot jeg meg fare ut i tankenes verden... Et herlig sted å være innimellom...

1 år siden hjemkomst!

I dag er det ett år siden vi landet på Tromsø lufthavn, Langnes, med vår lille gutt :)

For nøyaktig et år siden ankom vi Tromsø til en forventningsfull familie som stod i ventehallen med Norske flagg og tårer i øynene. Og jeg selv sloss mellom gråt og glede i det vi ENDELIG var hjemme etter en strabasiøs siste uke og flytur hjem. Jeg var utslitt av siste 10 dager med sykdom, lang reise hjem, men mest av alt uvissheten i hva som tok slik tid.

På ett tidspunkt da jeg satt alene igjen i Addis sammen med Jonas klarte jeg ikke helt å se for meg at vi noen gang skulle komme oss hjem, samtidig som jeg stadig sa til meg selv (og prøvde virke veldig overbevisende) at "klart vi skal hjem snart!". Likevel var det en skygge som lurte i alt det uvisse og en vond klo som grep om magen min i visshet om at jeg ikke kunne ta Jonas med meg hjem uten alle papirer...og jeg viste også med sikkerhet at jeg aldri ville forlate han igjen... Huff, det var noen vanskelige siste dager... Så utrolig godt at vi var to damer igjen i samme situasjon denne tiden, Siv var en utrolig god støtte disse dagene!

Det var så ufattelig godt å komme hjem til familie og ikke minst tryggheten i det å være på Norsk jord. Da først følte jeg med sikkerhet at lillebror var helt og fullstendig vår og ingen kunne noen gang ta han fra oss. Lettelsen som fulgte med denne vissheten, at ingenting kunne stikke kjepper i hjulene under prosessen med å få utstedt alle papirer, var ekstrem. Jeg følte meg liksom aldri helt trygg  på at det ikke kunne dukke opp nye utsettelser og problemer da vi var i Addis. Det hadde jo vært utsettelser hele veien, og en stor uvisshet rundt hva som foregikk i prosessen vår.
Nå var det over, vi var vel i havn, hjemme, trygg... Jonas var vår og lykken ubeskrivelig... <3

Hentet frem noen kreative sider...

Har lenge hatt lyst på et slags etiu for å putte strikkepinnene mine i, for å ha litt orden og system i de. Etter et besøk i romjula hos ei venninne fikk jeg se en av de smarteste julegavene hun hadde fått hos ei venninne. Nemlig en slags strikkepinneoppbevaring! Utrolig fint og smart. Dermed var ideen plantet og jeg skjønte at jeg antakelig bare må sy meg en slik en.

Klødde meg nå litt i hodet og tenkte litt hvordan jeg skulle gjøre det ;) Tok ingen mål, hadde ikke mønster, men laget den sånn passe lang, med lommer for pinnene (tilpasset de ulike pinnestørrelsene fra 2 til 8), samt noen større lommer for oppbevaring av rundpinner)...

Synes slett ikke den ble så værst til å være et første forsøk :) Så nå har jeg system på strikkepinnene mine!