Verdens kreftdag 4. februar

Fra tid til annen lar jeg meg lett føre inn i tankenes verden hvor man kan filosofere i vei om både systemer, svikt og svakheter i det norske helsevesen, ikke minst la seg føre med av en pasients historie om opplevelser som minner meg om at man er en del av det.
Jeg har snakket med utallige pasienter, fått tilbakemeldingr fra enda fler pårørende, lest mange blogger og bøker og hørt en god del foredrag. I går var det Per Fugelli`s foredrag "Døden - skal vi danse?" som startet denne reisen min...
Stadig får man tanker som gjør at man stiller seg spørrende til om man virkelig vil være en del av det... Man opplever å rives og slites i to ulike retninger, den ene veien vil man gå fordi man elsker jobben sin, pasientkontakten, oppfølgnigen av pasienter og familien, behandlingen og tilstedeværelsen. Man elsker å vite at man utgjør en forskjell for noen, at det du gjør faktisk gir mening og betyr mye for noen, noen verdsetter det høyt og du vet at jobben din er viktig. Men dette fordrer at man sitter igjen med en mestringsfølelse, i alle fall som oftest. Men så kjenner man fra tid til annen på hjelpeløsheten, på utilstrekkeligheten, på udugeligheten. Noen ganger handler det om uvitenhet og for liten kompetanse eller feilprioriteringer, men ofte opplever man at det handler om for stramme rammer og muligheter til å gjøre en god nok jobb innenfor de ressursser man er tildelt i en avdeling.
Det er trist når det oftere og oftere beskrives av sykepleiere at man må velge mellom lunchpause eller en samtale med en pasient som trenger å ikke være alene etter en tung beskjed fra en lege. Og i et kvinneyrke har vi også med oss en STOR porsjon samvittighet, så man strekker seg så langt man kan...nesten til man slites i stykker... Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet fra jobb uten å ha gått på toalettet siden jeg forlot hjemmefra kl. 07 og er hjemme igjen kl. 16. Man strekker seg, fordi det ligger i oss. Samtidig får man en økende følelse av å ikke duge, man kommer hjem med en følelse av at man ikke har gjort en god jobb, man har ikke møtt den trengende pasienten, man har ikke tatt imot den utstrakte hånden, man har unnlatt å gå videre i det når man ser det blikket som skriker etter et medmenneske, det uttrykket som sier så utrolig mye mer en munnen...fordi man har ikke tid... Eller har man det? Er det våre prioriteringer som er så feil? Mulig, noen ganger.... Vi har da en viss mulighet til å styre vår egen arbeidshverdag, innenfor de rammer vi har. Hva om vi ikke skal være så forbannet pliktoppfyllende å gjøre alle klokkestyrte greier som må gjøres, for ofte er disse svært styrende. Gjør det noe om Olga ikke får sin antibiotika kl. 14, når Inger trenger denne samtalen nettopp nå? Hva sier at antibiotikaen er viktigst? Hva om vi bare må tåle å bli skjelt ut av Olgas datter, atter en gang, fordi vi er for sen, og også tåle bli litt upopulær bland kollegaene som kommer på aftenvakt fordi de får flere oppgaver. For det er nettopp nå Inger sliter med å finne mening i hverdagen og innhold i livet...

Etter en tid blir man sliten av å jobbe i helsevesenet, man blir lei seg på pasientenes vegne over hvordan systemet er lagt opp og man kan oppleve det som flaut når man forstår at det er det yrket du er så stolt av å være en del av, og det systemet som du velger å være i (for vi gjør jo det når vi blir der) svikter. Men hvordan girpe fatt i dette? Hvordan si i fra om kritikkverdige forhold? Er vi tøffe nok til å skrive avviksmeldinger når noe blir feil? Er vi tøffe nok til å sette ned foten å nekte å være en del av dette systemet? Er vi tøffe nok til å sammen ta ordet for å jobbe frem bedre rammebetingelser for oss selv og pasientene? Orgeniserer vi oss? Stiller vi på medlemsmøtene? Sier vi noe om de utfordringene vi opplever? Sier vi opp jobben vår i protest? Sier vi fra til ledelsen? Hva gjør vi for å bli hørt?

Jeg er så utrolig takknemmelig for disse pasientene som har de sterke stemmene, som står frem med historiene sine og som sier noe om sitt møte med helsevesenet. Det er selvsagt og heldigvis mange gode opplevelser med helsevesenet, men dessverre er der noen mindre bra også. Og vi må ikke være så stolte at vi ikke vil ta de til oss, ikke vil høre, vi må ikke ta det som personlig kritikk. Vi må ta det til oss som en konstruktiv tilbakemelding, og tenke gjennom hva kan vi gjøre for å få det endret? Vi trenger disse stemmene, vi er avhengige av dem. Hele Norge trenger dem. For disse blir hørt og sett i så adskillig større grad enn sykepleiere som klager over for få på jobb, får mye å gjøre, for liten tid. Vi blir fort sett på som sutrete og arbeidssky, for vi klager da altid, vi er aldri fornøyde verken med lønna eller vaktbelastningen eller med resurssene. Men kjære Norge; vi trenger å rekruttere til denne brasnjen, og ungdommene i dag velger helst ikke et yrke med en vaktbelastning som er bevist å være helseskadelig, en lønn som er i livsløpsperspektiv 13% lavere enn hva nabogutten har som bare har videregående skole av utdanning og ikke minst et yrke som er så presset resurssmessig. Om få år har vi altfor få sykepleiere, og noe må gjøres!

Jeg tok meg selv her en dag i å "jatte med" da noen litt høyere oppe i "systemet" sa til meg at vi har det jammen godt i Norge. Jeg fikk straks "flash-backs" til min sykehusinnleggelse i Etiopia for et år siden og det var lett å være enig i at "Ja, vi vet virkelig ikke hvor godt vi har det!" Vi er så utrolig heldige som er født her! Sant nok, når man ser på det i et verdensperspektiv, da har vi en "luksus-situasjon" i gode Norge! Ikke er vi konkurstruet, ikke sliter vi med en helt sinnsyk arbeidsledighet, vi har fri helsehjelp for alle uavhengig av lønn og status, vi har rene og gode forhold på våre institusjoner +++. Men kan vi tillate oss å innfinne oss med at så lenge noen har det verre enn oss, så har vi det godt? Er det noen trøst i at andre har det verre??? Vi kan da ikke tillate oss å stagnere her i vår velstand, vi må da fremdeles ønske å bli bedre? Vi ma da strekke oss mot å kunne gi et optimalt tilbud til vår befolkning?  

Jeg må si jeg likte utrolig godt den overskriften Fugelli refererte til at han hadde i boken sin. Husker den ikke helt ordrett, men det var noe sånt som Hva hvis alle på stortinget var døende? Ja, det er et fiffig tankeekspiriment... Da tviler ikke jeg på at det antakelig hadde blitt lagt noen andre prioriteringer og føringer for både helsevesenet og annen tjeneste... Da ville de virkelig viktige verdiene i livet blitt satt øverst på prioriteringslista!

I tillegg må jeg rose Fugelli for å ta opp dette med alt hva man har en tendens til å tillegge viljen. Det provoserer meg hver eneste gang jeg leser i dødsannonser at han "tapte kampen mot kreften". Som om han ikke kjempet nok eller ville og ønsket å leve nok. Det skal da ikke være et nederlag å dø når det ikke er en kamp som er din å kjempe! Nå må vi slutte med å tro at vi kan være uslåelig og uovervinnelig bare vi vil og tror nok! Det er ikke vi som er satt til å være Herre over døden, og en kreftsyk pasient har da nok å slite med om han ikke skal pålegges dårlig samvittighet fordi han ikke kjempet hardt nok!

Vel, her lot jeg meg fare ut i tankenes verden... Et herlig sted å være innimellom...