Norge - omsider...men ikke helt komplikasjonsfritt...hehe...

Det var jammen med et nødskrik og på hengende håret at jeg kom meg til Gradermoen, men må bare le, for nå er jeg her :)

Det startet med en forsinkelse fra Addis i går kveld, flyet måtte vente på å få lette. Når det endelig fikk kjøre til rullebanen stoppet det opp da det kom dit. Så fikk vi beskjed om at noen ombord var blitt så syk at de anså det som nødvendig å returnere til parkeringen for å kontakte lege. Det bar tilbake igjen og det tok en del tid før vi kom oss i luften.

Da vi landet i Frankfurt var det minimale marginer for å rekke neste fly. Gaten var selvsagt den som var lengst unna, og jeg sprang det jeg orket med Jonas på magen og håndbagasjen på slep. Jeg var søkksvett da jeg ankom gaten, 5 min. før flyet skulle lette! Gaten var stengt og damen i skranken forlot akkurat da jeg kom. Mens jeg pustet og peset at jeg måtte med dette flyet rakk jeg frem billetten min til henne. Hun gikk bak skranken igjen og tasten inn noe fra billetten og så sa hun at den ikke var gyldig! Referansenummeret eksisterte ikke! Jeg kjente panikken tok meg og jeg fikk tårer i øynene. Forklarte ombookingen og viste bevis på at det var betalt, men det var ikke nok, mente hun. Hun syntes antakelig veldig synd på meg, for til slutt sa hun at det var ledige plasser på flyet og det ville jo være for ille om jeg ikke kom med hvis de hadde gjort en feil, men hun viste ikke hvordan hun skulle gjøre dette. Det endte med at hun slapp meg gjennom uten gyldig billett, men sa at hun tvilte på at jeg kom meg videre fra Oslo. Huff...

Da jeg ankom Gardermoen hørte jeg over høytalerne; "Kan passasjer Linda Norrie henvende seg i informasjonen". Jeg måtte le, trodde jo jeg var ettersøkt for å ha sneket meg med på flyet uten billett...men nei... Damen i skranken kunne fortelle at hun hadde blitt kontaktet av Frankfurt og fått beskjed om at alle mine kolli med bagasje var igjen der! Måtte bare le. Ja, bagasjen min trives vist i Frankfurt :) Sa bare at "det måtte vel bli noe tull på tilbakereisen også, men det er godt jeg nå er i Norge hvor systemet fungerer og man får hjelp til å finne den. Det er jo ganske imponerende at de vet at bagasjen min mangler før jeg selv vet det!" Fantastisk! Hehe, så fortalte jeg henne kort om hvordan det var med service når bagasjen manglet i Addis, ikke mye hjelp å få da ettersom vi ankom fra feil land... Vi hadde en hyggelig prat og lo godt av systemet, og hun fikk navnet på hotellet hvor vi skal være i natt og skulle sende den dit utpå dagen når den kom fra Frankfurt med neste fly! Supert!

Så kom vi oss omsider ut og traff min kjære, elskelige og fantastiske mann som jeg har savnet så masse. Og lillegutt ble litt sjenert med det samme, tydelig at han kjente igjen pappan sin. Men det var også tydelig at han i løpet av disse 11 dagene har blitt en mammadalt...  ;)

Det bar opp i billettluken for å løse problemstillingen med min ugyldige billett. Jeg vil jo hjem i morgen! Det viste seg at jeg har betalt for ombookingen, men det ble aldri gjort. Så billetten la inne på den 17. og 18. jan!!! Haha, den er fin. Men alt er fikset nå og vi er snart helt hjemme!

Gutten har vært kjempegrei på flyet, men det er varmt og tungt med et barn liggende og klatrende på fanget i så mange timer. Så det var godt med en pause her på hotellet i Oslo nå. Og jeg klarer nesten ikke slutte å le av alt styret, man kan jo le så lenge det gikk bra til slutt ;)

Stor klem fra Linda i Norge.

Heading for Norway

Da har vi spasert rundt i herlig temperatur i kortbukse for siste gang på lenge. Har hentet flybilletten og pass med gyldig visum, alt er i boks og klappet og klart for hjemreise. Vi avslutter vårt opphold her i Addis med den største takknemmelighet til mor Afrika som ga oss dette fantastiske barn, vi skal tilbake hit en dag...

Alt i alt har turen og opplevelsen vært fantastisk! De første fire ukene da hele familien var samlet her var rett og slett som ferie, den beste ferien ever! Den siste uka har vært tung, men det er pga. svært uheldige omstendigheter. Til det må jeg si til alle som skal på en slik reise; reis aldri alene som eneste voksne, det er forferdelig sårbart og vanskelig hvis det først blir sykdom...

Vi har nå vært innom Ethio Comfort og sagt ha det bra. Emma: Tsoub har skrevet brev til deg som jeg har med hjem og jeg har fått adressen hennes :)

Skal nå møte Kathrine og Vegard en snartur for vi drar til Yeka og spiser og glider igjen koffertene.

Morten: vi sees på Gardermoen i morgen formiddag! Gleder meg!

Mathias og Emma: sees snart, søndag formiddag! Love you, klem.

I'm back!

Har nå fått i meg mat og sovet, kjennes straks bedre.

Må understreke at gårdagens blogg er MIN opplevelse av et sykehusopphold, er helt sikkert ikke slik for alle! Dessuten skal det også sies at jeg er veldig vant med norsk sykehus-standard, og har heller ikke noe annet sammenlikningsgrunnlag, så ta det med i betraktningen. Men vi er utrolig heldige som bor i et velferdsland som Norge, de som klager på skatten vet ikke hva de gjør! Det er luksus å ha et skattesystem som sørger for at ALLE får lik hjelp ved sykdom.

Ellers venter vi i dag spent p om Wode får passet til lillegutt kl. 16... Håper virkelig det, da blir det hjemreise som planlagt denne gangen. Som sagt kommer jeg ikke selv inn på bloggen min herifra, men har fått melding om at det er noen gjestfrie sjeler i Oslo som vil forbarme seg over oss når vi må ha et døgn der. Utrolig snilt, jeg setter stor pris på det, det er veldig, veldig omtenksomt!! Men først skal vi se om vi klarer få flybillett til Morten fra Tromso, så kommer han og møter meg i Oslo og vi kan ta inn på et hotell på Gardermoen. Da får jeg avlastning og hjelp, og vi kan ta det med ro og hvile, kjenner at det er det jeg trenger nå. Men vi vil gjerne komme på besøk ved en annen passende anledning :)

Ha ellers en fin dag hjemme :)

Ser dere snart, stor klem til Mathias og Emma fra mamma og lillebror...

Sykehus

Det har vært noen forferdelige døgn for oss her i Addis.

Etter 18 timer med magekramper søndag og hele systemet var tomt og jeg ikke klarte ta til meg noe vætske, havnet jeg omsider i et akuttmottak. Det var et sørgelig kapittel. Dette skulle da være et av de bedre og reneste sykehus her i byen. For å si det slik: jeg tør ikke tenke på hvordan de andre er! Det lå sprøytespisser rundt om på gulvet, blodtilsølte søpplebøtter, oppkast, do som var så jævlige at jeg skjønner godt at folk heller spyr på gulvet enn å gå inn der...

Det verste denne dagen var vel kansje alt spetakkel og bråk. Der lå jeg ved siden av tre døde unge mennesker som kom inn fra en trafikkulykke, og jamret meg for mine magesmerter! Føltes ganske patetisk, var ikke mye høy i hatten, skal jeg si. Etterhvert kom tre hele familier til som selvsagt jamret og sørget over sine kjære, ikke snakk om at de fikk et skjermet rom for sorg og samtale... Huff, det var en trist opplevelse.

Vel, etter noe i.v. vætske samt en injeksjon for å fremkalle mer brekninger slik at jeg fikk opp siste rest av dritten jeg hadde fått i meg, og til slutt noe krampestillene ble det bedre og jeg kunne dra tilbake til gjestehuset. Fikk også noe antibiotika (det skriver de jammen ut for alt mulig), men den ligger enda urørt i veska mi...

Vel, dagen derpå startet rolig, uten mat og uten energi, fremdeles uvel og kvalm. Etter noen timer la jeg Jonas for å sove, i fin form, men da han våknet en time senere hadde han 40 i temp. og på nytt respirasjonsproblemer. Ventet ikke denne gang et sekund, det er tredje gang denne måneden han blir syk med samme symptomer og hadde sist lungebetennelse... Så bar det inn til dette akuttmottaket igjen, med et aptisk barn som var så slapp at han ikke klarte lee på et øyelokk engang. Respirasjon på 60, puls 160-180, SaO2 78%, ble tatt røntgen som ingen der kunne vurdere svaret på og blodprøver som viste tydelig infeksjon. Den ene legen etter den andre valset forbi og undersøkte han, virket helt tilfeldig at de bare stoppet og undersøkte litt når de likevel var der. Ikke viste de noe om hva de andre legene hadde gjort og ikke viste de hva som var ordinert av prøver og medisiner.

Heldig vis drakk gutten godt hele tiden, han har stor trøst i flasken sin, nemlig. Plutselig kommer de men en halv intravenøspose som de nettopp koblet ned hos nabogutten og som de skulle henge opp på Jonas! Hvorfor det, spurte jeg? Det er ordinert av doktoren, var svaret! Ehh, men han er jo ikke dehydrert, han drikker jo som bare det!, sa jeg....og så var diskusjonen i gang... Vel, jeg nektet dette og ba de ryke og reise. Hvis de skulle gi han noe i.v. fikk det holde med antibiotika som behandling for sin pneumoni, så der stoppet det. Videre snakket de i timesvis om å få svar på røntgen, men ingen kunne gjøre det denne dagen...

Ved siden av oss var en mor med en 2 mnd. gammel baby hvor fem ulike leger kom forbi og ga ulike forklaringer på situasjonen: alt fra at de ikke kunne gjøre mer for han og at han kom til å dø, til at han antakelig kunne skrives ut om et par dager!

Ikke var det enkelt å få medisiner og behandling heller. Alt som ordineres måtte jeg selv ut å betale i en luke og hente ut på apoteket og så komme tilbake for å få det gitt. Heldigvis for meg hadde jeg en fantastisk trofast sjåffør, Abraham, som satt ved vår side og passet Jonas så jeg fikk ordnet alt dette. Alle trodde han var pappaen til barnet siden han satt der i timesvis med oss. Jaja, de må bare tro hva de vil, jeg fikk i alle fall god hjelp av han.

Og gutten ble superstresset av alt bråk og styr i dette akuttmottaket. Der var fødende kvinner, fulle folk som slåss, politi som kom og arresterte noen, folk som spydde rundt omkring, døde mennesker, sørgende familier +++ !! Forferdelig sted å være!

Da vi forsto at vi måtte ha surstoff (han falt fort til 65-75% uten O2) og at vi måtte bli der for dette og antibiotikabeh. spurte jeg om vi fikk et rom. Det var klar beskjed: bla opp 10 000 birr (ca 3500 kr) og du får et rom, ellers blir du her på denne benken i noen dager! Ikke hadde jeg så mye penger på meg og ikke tok de kort... Holdt på å kollapse med tanken på å bli der, men Siv fikk ordnet med kausjonist (bestyreren på gjestehuset) og de sendte to menn for å bringe denne store pengesummen til meg. Da jeg omsider fikk pengene og skulle betale for dette rommet hadde jeg sendt hjem Abraham, så jeg spurte om pleierne kunne se til gutten så han ikke falt ned fra benken mens jeg var ute å betalte. Men det kunne de nemlig ikke. Da jeg sa at jeg kom til å koble han av O2 og ta han med meg ut i luka, ble de helt forstyrtet, kunne ikke forstå hvorfor han ikke bare kunne ligge der.... Ahhh...

Da jeg fikk betalt ble jeg vist til rommet. Vel, må si jeg fikk sjokk, var jo en hel leilighet! Plutselig ble det enklere å roe gutten og han fikk sovet en del, men ikke jeg. De hadde nemlig ikke barneseng og jeg måtte ligge sammen med han å passe på at han ikke falt ned og at han ikke rykket ut O2-slangen.

O.k. Det hele endte (til tross for gårdagens lege som mente vi antakelig måtte bli der leeeenge og nok ikke kunne reise hjem fredag) med at han responderte kjempebra på antibiotikaen og pustet for egen maskin i dag. Så nå er vi tilbake på gjestehuset vårt, og skal bare få gitt han noen injeksjoner med antibiotika de neste dagene så skal vi hjem!

Nok er nok!! Er utladet, har nesten ikke spist og heller ikke sovet siden lørdag! Vil mest bare gråte og legge meg ned, men utrolig hva man klarer når man må. Vi har fått endret bill. til fredag, men det triste er at vi lander i Oslo lørdag morgen og det går ikke fly hjem til Tromsø før søndag! Så da sitter vi fast i Oslo ett døgn... Men vi hadde valget mot en ekstra natt her, og da velger jeg faktisk en natt i Oslo heller. For det første har jeg da selskap av Siv på den lengste strekningen (til Frankfurt) hvis det skulle være noe, man vet jo aldri! Og så er det disse hypersensitive luftveiene til lillegutt, jeg vil være i Norge hvis det skulle bli noe mer sykdom...

Takk Gud for skattesystemet i Norge! Slik at ALLE får hjelp!!
Vi vet ikke hvor godt vi har det!!
Her i Afrikalandet får man ikke engang mat hvis ikke familie eller venner kommer til sykehuset å tar seg av en!

Det var et laaangt hjertesukk herifra.
Vi kommer sterkere tilbake!

Ser en ende....

Den siste natten og morgenen har vært grusom. Våknet kl. 02 av sterke magesmerter, noe som resulterte i et opphold på do frem til kl. 09 på morgenen. Magen tømtes begge veier og svetten rant. Så med gru på hvordan jeg skulle klare å ta vare på lillegutt… Jeg var ikke alene med min jamring i natt, presten i denne kirka i nærheten sang noe voldsomt hele natten og holdt meg med selskap, mulig han ville fortelle meg at jeg ikke var alene...? Da Jonas skrek i løpet av natten ga jeg han bare ny flaske, klarte ikke mer, noe som resulterte i en uttisset gutt på morgenen, søkkvåt gjennom alt, stakkars. Fikk skiftet på han før jeg måtte på do igjen, noe som tok en time og resulterte i at gutten ble sittende å skrike. Forferdelig, følte meg så hjelpeløs! Endelig ble klokken 8.45 og Siv var våken og klar for frokost. Jeg måtte bare rope henne inn til meg og be om hjelp. Og takk for at hun er her, hva skulle jeg ellers gjort??? Hun tok med seg Jonas ned til frokost og fikk i han litt mat, og jeg fikk hvile en time. Hadde sånne magesmerter at jeg tok meg en paracet, trodde ikke det ville hjelpe, men i desperasjonen prøver man jo alt. Da de kom tilbake var jeg mye bedre, hadde sovet litt og magen verket ikke sånn lengre. Om det var paraceten eller bare at jeg hadde klart å kvitte meg med all ”dritten” jeg hadde fått i meg, skal være usagt…

Siste nytt i saksgangen her:

Fredag var vi tilbake på emigration og fikk hentet pass med forlenget visum. Da vi skulle til å gå derifra møtte vi på Wolde som kunne fortelle at han kom fra "Administry of womens affairs" med fødselsattesten og vi kunne nå søke pass. Så var det bare å snu i døren på tur ut å komme seg inn igjen. Men denne gangen gikk det ganske så kjapt. Wolde hadde gjort dette noen ganger, viste akkurat hvor vi skulle og hva som skulle fylles ut, hvor vi skulle videre og ikke minst hvordan man kom seg frem i køsystemet. Det hele tok ca. 1 time og 15 min., og vips så var passbildet og papirene sendt videre i systemet. Hvis alt går etter planen skal passet være klart onsdag ettermiddag og vi skal møte opp på Debab torsdag morgen med alle papirer for å dra til ambassaden for å søke visum. Så jeg skimter en hjemreise fredag, dvs. lande i Tromsø lørdag! Og Gud som jeg skal spise lørdagsgodterier! Jeg har virkelig nød etter smågodter, de har liksom ikke sånn som vi er vant til her. Så tenker at på turen hjem fra flyplassen må jeg innom Mix å plukke opp litt snadder for helgen ;) Mmmmm….

Ellers savner jeg barna masse og tenker på hvordan det går på skolen og spesielt med mattematikken. Begge startet med nye mattebøker mens de var her, og de hadde vi ikke fått med oss… Så vær flink og heng i med skolearbeidet, husk hva dere lærte på skolen her nede; skole og utdannelse er avgjørende for å få seg en jobb og en inntekt… Ellers kan jeg tenke meg det var godt å komme hjem til venner, skole og fritidsaktiviteter, kos dere med det. Snart kommer vi hjem til dere og da skal vi kose oss masse sammen! Da vi snakket litt i telefonen i går ble Jonas helt lamslått av stemmene han hørte. Var tydelig at han kjente de igjen, men han kunne ikke forstå hvor lyden av de kom fra. Ikke et eneste smil, han så bare helt forskrekket ut av at de var her et sted. Ikke godt å vite hva en sånn liten kropp tenker, men han har jo merket at de er borte. Tror han savner storesøster som vil bære rundt på han og storebror som vil leke med han, veldig mye. Og ikke minst pappaen sin… Men: tenk nå er vi snart hjemme hos dere!

Nå har jeg kjøpt ny koffert til hjemreisen, fy søren den var dyr! Nå skjønner jeg hvorfor afrikanerne i Kartoum sendte bagasjen sin pakket i ødelagte vesker som ikke kunne glides igjen, med alskens av taustumper rundt… Ikke kan mange her ha råd til koffert når det kostet 2000 birr for en koffert (ca. 650 kr.)! Er jo norske priser, jo! Jaja, trengte det både for å komme meg hjem og vi trengte det for så vidt hjemme også til vår neste tur (vi måtte nemlig låne en koffert av broren min da vi reiste hit) ;) Ikke nok med at jeg har kjøpt den, men har faktisk også begynt å pakke i den! Er VELDI klar for hjemreise nå. Dagene er lange nå, har vært mest på Yeka, men nå begynner det å bli litt vel kjedelig, så vi tenker kanskje ta oss en dagstur en dag. Litt skummelt i denne trafikken i disse bilene og ikke minst uten bilstol, men det er jo slik det er her… Tar nok en tur enten til Debre Lebanos eller til Ambo, vi får se og dere får høre ;)

Legger ved bilde av Jonas og hans skilpaddevenn, den enorme børen ved som kvinnene bærer ned fra fjellet for å selge (mens mennene passer eslene!), en liten sjarmør sin fot og et bevis på at det går fremover med strikkingen av vognteppet, sakte men sikkert… Blir flotte farger, spent på hvordan det blir når det blir ferdig og tovet ;)

Små skritt...

Dagene går og vi har fått så mye rutiner på hverdagen etter at de andre reiste! Nå er det ingen større barn som vil på bading etc., nå er det jo bare oss to, så vi har rolige dager.

Dagen starter som regel kl. 06.30-07.00 med at en liten morgenfugl kvitrer lykkelig i sengen sin og ønsker mamma god morgen. Da er det litt kosetid og morgenstell før frokost. Så bærer det ned alle trappene med alt man må ha med seg; barn, grøt, fruktmos og flaske. Etter frokost er det leketid og her på Yeka har de et par kjempefine leker som Jonas har lagt sin elsk på. Det er fisher price-leker (en telefon og et brett) med knapper på som lager lys og lyd når han trykker. "Pappa; tror han ønsker seg veeeldig noe sånt til vi kommer hjem! (og jeg ønsker meg vinduskarmer og vindusvegg fikset" (vi skiftet nemlig noen vinduer i beg. av des. før vi reiste…)…det er jo lov å ønske…)

Så er det lunchtid og gutten er blitt en banan-elsker! Det går ned en banan til lunch, og så er det litt flaske… Da sovner han og sover 1-1,5 timer, og mamma har en stille og fredelig strikkestund på verandaen. Nå kommer garnnøstene godt med!

Siden kan vi spasere oss en tur eller leke litt i hagen, evt. kjøre et sted, og middagen tar vi her på gjestehuset på kvelden ca. 18.30. Jeg spiser det som står på menyen og gutten får grøt med fruktmos. Som sagt meget rolige og behagelige dager.

Til kvelds er det et bad og en flaske, så sovner han…noen timer. For han våkner fremdeles 2-3 ganger i løpet av natten for å få flaske, og den kosen får han enda ha. Selv om han er 11 mnd. og ikke har behov for nattmat så er det en helt annen betydning i flasken for han. Det er tryggheten han har hatt hele tiden, og den eneste gode og kjente trøsten som han enda har igjen fra sitt liv i tiden før oss. Så enda får han beholde den kosen, men når vi kommer vel inn hjemme hos oss selv og hverdagen begynner å bli kjent og normal for han, da får jeg ta den ”fighten”. Avvenning av nattmat er aldri hyggelig, og sikkert enda verre denne gang enn det har vært med mine to tidligere runder. Han har fått denne flasken hele tiden, og det er det eneste som han har igjen av det kjente, så det er nok mye trygghet og gode følelser knyttet til den…

Vel, ellers venter vi på videre beskjeder på hvor saken vår står. Timkat har vært feiret i dagesvis nå og ettersom jeg forstår skjer det lite på offentlige kontorer da. De er vistnok ikke offesielt stengt, men ingen er på jobb; alle er i kirken og på ulike seremonier og feiringer…

Blir litt spaserturer rundt omkring på ettermiddagstid. Siv og jeg tok med barna på det som skulle være en liten tur, men vi gikk og gikk og gikk… Vi gikk oppover og innover en sidegate og kom ut på en ny gate og etter hvert kom vi til stadig flere rundkjøringer hvor vi måtte velge retning. Vi var litt uenige underveis hvilken vei som ble den riktige for å komme ut på andre siden av Yeka, men jeg var ganske så bestemt og følte jeg hadde retningssansen inntakt. Hehe, må innrømme jeg ble litt usikker da vi hele tiden kom til en ny rundkjøring som ikke var den rette, men det kunne jeg jo ikke vise. Siv begynte å insistere på at vi kanskje burde ta en taxi så vi faktisk kom oss tilbake, så jeg måtte jo virke overbevisende…hehe. Vel, etter hvert kunne vi skimte den rette rundkjøringen og vi kunne puste lettet ut, etter 2 timer spasering…

Underveis fikk vi selvsagt også med en mann som slo følge med oss, og han pratet og pratet og pratet. Vi spurte om han ikke hadde noe å gjøre, jobb, feiring av Timkat etc., men han hadde ikke det fordi …. og så kom det selvsagt en tragisk historie…så han hang på oss. Da vi endelig kom til Yeka ville han gjerne ha adressen vår i Norge og penger så han kunne komme å besøke oss, vel… selvsagt fikk han ikke det… Noen søker lykken ved en slags skjult tigging, ikke all tigging er like åpenlyst.

Da får dere nyte vinteren så lenge, gleder meg til å introdusere et akebrett for Jonas. Han minner litt om barna til broren min; liker ”borte-bø” ekstremt godt og jo mer skummel og voldsom ”bø-en” er jo mer ler han! Selv om han skvetter skikkelig så er det utrolig morsomt. Så kan tenke meg han vil like fart og spenning i akebakken! .

På "hold" i Afrika

Da har Jonas og jeg kommet oss gjennom noen dager her uten de andre. Vi ble ønsket velkommen på Yeka med kaffeseremoni og popkorn i fellesstuen, og traff flere av de andre som bor her nå. Flere danske familier er her, og det er kommet et norsk par til hit også nå, det er hyggelig.

Ellers er rommet ganske likt det vi hadde på Ethio Comfort, bare at her har jeg fått et lite kjøleskap i tillegg. Badet her er så lite at jeg må nøye vurdere hva jeg spiser ellers får jeg problemer med å snu meg der inne, og Morten; det lukter fra rørene her også…(og døren går ikke å lukke!). Har en liten veranda med en stol på og et klesskap med en hylle (som klesskapet på den andre plassen). Ellers er Yeka større, minner mer om et motell enn et gjestehus (Ethio var mer som et privat bolighus, med mange rom..). Her er noen rom uten kjøkkenkrok, noen med og noen leiligheter. Personalet er hyggelig, men det er ikke så trivelig å gå seg en tur her i området. Er en stor hovedvei rett utenfor og ikke så mye boder og marknader som det var rundt om der vi bodde tidligere. Her er noen smågater man kan gå i hvor det er noen kiosker og boliger. Til gjengjeld er det bedre uteområde her på gjestehuset; de har faktisk en hage. Og hagen har noen små gjester som vandrer rundt omkring! Jonas har nemlig fått seg en liten ny venn; en skilpadde! Marta (vennen på 5 år som er meget skeptisk til dette dyret) er rystet over at han virkelig tør å ta på den, men hadde vi ikke stoppet han hadde han nok også smakt på den…tjihi… Han ser ikke helt at den kan være noen trussel ;) Hvis man har med seg større barn på tur hit kan det være en fordel med hage og uteplass, vi savnet det når vi bodde på det andre gjestehuset. Frokosten er nesten den samme; egg, loff, syltetøy, men her har de også bønner, juice og ost (og ikke peanøttsmør). Personalet er trivelig også her, det er generelt sett et ekstremt gjestfritt og hyggelig folk i dette landet ;)

Ellers har matbudsjettet mitt første dag vært på ca. 60 kr. (biff til lunch og pasta til middag) og andre dag på ca. 40 kr. (frukt til lunch og kylling til middag) så det er vel ikke akkurat den delen som kommer til å sprenge budsjettet i forlengelsen av oppholdet her…

Oppdaget forresten at jeg hadde glemt noe da jeg pakket ut av kofferten her på Yeka på kvelden; alle trusene og bH-ene! Solomon hadde vel på følelsen at jeg ikke hadde fått med meg alt, for han spurte meg i bilen om jeg kunne ha glemt noe og om jeg var sikker på at jeg hadde fått med meg alt, tjihi… Dagen etter var det bare å komme seg av gårde til Ethio tidlig (før veiene stengte pga. Timkat) og få plukket opp undertøyet mitt. Kan jo være kjekt å ha ;)

Var en tur ute å gikk for å se litt av Timkat-feiringen. Enormt med folk ute i gatene, kledd i tradisjonelle drakter, de gikk i parader og sang. Har forstått det slik at det er en kristen ortodoks feiring av Jesu dåp. Det er seremonier i kirkene og folk går så til ulike steder for å utføre noe som symboliserer dåpen (bare arrester meg hvis det er feil, men det er versjonen jeg har fått fortalt…). De fleste gater stenger store deler av dagen og offentlige kontorer er stengt (derfor nytter det ikke å mase på rettsdokumentene!).

Ellers har jeg holdt meg på Yeka for det meste. Tror ikke bare det er trappene som gjør meg sliten (har igjen fått rom i øverste etasje og like mange trapper å gå med veske, stelleveske og baby på armen!) Har følt meg ganske utladet siden familien reiste, lufta gikk litt ut av meg og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå som jeg er ”alene”. Er ingen spisesteder her i gangavstand, og har ikke orket kjøre noen steder på ettermiddagen/kvelden, så middagen har jeg tatt her på gjestehuset. De har ikke noen meny, men lager en rett hver kveld som man kan bestille, så hvis man ikke er så kresen i matveien så blir man mett ;)

Gro fra AF er her, har snakket litt med henne. Det var klar beskjed om at jeg ikke blir å reise hjem til fastsatt billett den 26. Huff, ja, da blir det ny billettendring.

Så har jeg et visum som går ut lørdag. Var i går på emigration i 4 timer for å søke forlengelse! Helt pyton, med Jonas hengende på armen, skrikende og dritlei av å vente i en kø som det ikke var noe system på. Jeg har så utrolig vondt i armene etter all bæringen, det er ikke lett å være alenemor! Når vi endelig kom videre fra en kø havnet vi i en ny og så en ny. Da vi tilslutt nådde siste innstans tok de passet og alle papirene og sa jeg måtte komme tilbake i morgen! Det var rett før jeg begynte å gråte! Håper for all del at det i morgen bare er å komme å hente det, takler ikke en ny kø (har elendig kø-tålmodighet, brukte opp alt for måneder fram i tid, da vi var i Frankfurt!) i morgen… Stresser meg litt at de tok inn passet, håper for all del de ikke roter det bort! (De gjorde det samme med oss alle fire norske som er her og trenger forlengelse av visum…)

Court decision (hvis det skrives sånn) ble mottatt av Wolde torsdag og han har levert det til "Administry of womens affairs" samme dag. Håper å få levert det til emigration for å søke pass på mandag og de regner 4 arbeidsdager på det. Så er det søknad om visum på ambassaden, de kan klare det på en dag hvis vi kommer direkte dit med det….så det er et lite håp om hjemreise fredag neste uke….hvis ikke blir det uken etter…. kommer jo også an på ledige flybilletter, da…. .

Er "på vent" i Afrika...
                                                                  = ^.^ =

Jonas og meg alene

Da er klokken 10 på morgenen her i Addis og dagen har startet for mange timer siden. Er allerede på Sheraton med en "kengubaby" hengende på magen. Utenfor står den trofaste sjåføren min, Solomon, og venter på meg med flyttelasset mitt. Vi er på tur til Yeka nå, må være tidlig ute i dag ettersom den store Timkat-feiringen starter og de fleste veier stenger pga. parader med folk og musikk. Skal bli spennende å få det med seg...

Skrevet på sengen kvelden 17. jan. med et glass rødvin som selskap...

Det ble med ett fryktelig stille her på Ethio Comfort Guest House. Rommet ble plutselig så stort, og tomt… Eneste spor etter familien min er Morten sin jumper som jeg skulle få sove i og Emma sine crocks som hun glemte midt på gulvet før de dro til flyplassen.

Det ble en trist avskjed. Det var et tårevått ”vi sees snart”, ikke bare gråt vi i familien, men alle ansatte på gjestehuset gråt. De syntes det var fryktelig trist å si farvel til Emma og Mathias som har vært her så lenge. Tsoup (venninnen til Emma) gråt lenge etter at bilen hadde kjørt av sted, og jeg lovet henne at hvis hun skrev ned adressen skulle Emma skrive til henne. Naty gråt, Tsebay gråt, Tigist, Salam og mamma til Tsoup (som jeg ikke husker navnet på), samt ”frokost-kjøkkendamen” gråt. Jeg gråt. Trist å sende familien min hjem og selv måtte bli igjen her uten de… Det siste jeg så før bilen forsvant var en tårevåt Emma med sine fine fletter som hun var så stolt over, og en stor og flink Mathias som tok imot slengkysset jeg sendte…

Det siste Emma sa før hun forsvant var ”I will come back!” Det er jammen ikke værst etter den gråtkvalte uttalelsen hun kom med første dagen her: (sit. ”Dette er første og siste gang jeg er i Afrika, jeg vil hjem!”) Tårene i kveld kom ikke bare for avskjeden med disse herlige menneskene og med meg og Jonas, det er vel ikke tvil om at vi har forelsket oss i dette fantastiske landet og dets gjestfrihet og vakre vesen. Morten har også uttalt flere ganger her at vi skal tilbake om ikke alt for lenge, til og med farfar (som vi aldri hadde trodd skulle sette sin fot i Afrika noen gang sier han skal tilbake hit!). Det er et utrolig land, som heretter for oss vil være ”mor-Etiopia” som har gitt oss det mest dyrebare i verden, den vakreste lille sønn og bror. 

Lillegutt har nå sovnet, uvitende om at det de neste dagene vil være bare vi to. Er spent på hvordan det vil bli. Den eneste lyden som fyller rommet her nå er pusten hans fra barnesengen, litt pipende. Dessverre har han begynt å hoste igjen, og det piper litt i lungene hans. Er redd det er enda en luftveisinfeksjon på gang, krysser bare fingrene for at jeg tar feil. Men det er likevel en god lyd å høre at han er her nær meg, jeg er ikke alene, vi to har hverandre.

I morgen pakker vi de siste sakene og flytter til Yeka Guesthouse hvor resten av den norske delegasjonen er (de som er igjen). I går hadde vi avslutningsmiddag med gjengen, og vi var alle enige om at det har vært godt å ha noen andre nordmenn her. Barna har storkoset seg sammen, og vi voksne har hatt godt selskap i hverandre. Fire familier har vi vært her sammen med, utrolig koselige folk å bli kjent med. Takk for godt selskap fam. Siv/Øyvind, fam. Geir-Åge/Siv og fam. Rune/Vibeke. Vi har delt noen minnerike øyeblikk på Debab og i Etiopia, dager vi alltid kommer til å huske… Deler av tre av familiene reiser i kveld med samme fly, siste familien reiser onsdag. Og på onsdag kommer en ny norsk familie hit, det blir hyggelig.

Selv om det de siste dagene har hengt en alvorlig sky over oss med tanke på at noen må reise hjem har vi koset oss fult ut og tatt vare på tiden her. Humoren har også vært på plass; Morten kom med denne til barna da et esel kom spaserende forbi: ”Nei men har dere sett, nå er jammen mommo også kommet hit!” Hehe, du ser mamma at du er ikke glemt selv om du er langt borte, selv om du ikke er her blir du tynt, tjihi ;) Klem til deg.

Vel, da sender jeg mine siste tanker for i kveld til min søster som går gravid der hjemme, håper alt er bra med dere. Klem til min bror og hans familie og til dere i Ersfjorden. Ta godt vare på familien min som lander hjemme i morgen!
P.S. De fikk med seg filmkameraet hjem så dere kan se litt fra turen hvis anledninger byr seg…

:o)



Familien reiser hjem

å

Siste dagen for Morten, Mathias og Emma, og dagen utnyttes maksimalt :o) 

Også farmor og farfar reiser i kveld.

Så i dag ble det badedag på Hilton.

Nå er det bare å pakke det siste og sende de avsted snart...snufs...

Selv kan jeg ikke fatte at jeg skal bli igjen her med Jonas! Men det går vel opp for meg om noen timer vil jeg tro... Får bare krysse fingrene for at Wolde får våre rettspapirer før torsdag så jeg kan rekke flyet den 26.!

Ellers gjør lillegutt store fremskritt: nå kan han vise hvor stor han er og si "takk" (dakk)!

:o)

Et steg nærmere hjemreise...

Det har vært noen utrolig varme dager her og vi har holdt på å smelte i en liten Lada uten air-condition når vi har suset fra kontor til kontor for å få orden på papirer og greier som må fikses før Morten reiser på mandag. Wolde har jobbet på spreng her nede med de norske familienes saker, han har fått tak i det dokumentet retten etterlyste fra forrige rettsrunde, har fått det oversatt og levert retten. De godtok dokumentet og vi er kommet et skritt videre! Jippiiii!!!

Nå er situasjonen:

Retten avslutter saken, men Wolde får ikke rettspapirene før torsdag neste uke!! (Her jobber man ikke på akkord!)
Min flybillett er endret til den 26. jan. i forste omgang, men det skal holde hardt. Når vi får rettspapirene kan vi søke pass, det tar minst tre dager (helgen skjer det ikke noe) og når det er gjort kan vi søke ambassaden om adopsjonsvisum...
Så jeg er heldig om jeg rekker flyet den 26.... (Mamma: dvs. du rekker fint en uke her nede med meg...)

Jeg flytter sammen med resten av den gjenværende norske delegasjonen til Yeka Guesthouse tirsdag, så vi skal prøve å kose oss sammen der! Gro fra AF Norge kommer også, det er vel litt å få orden på da det nå ble så mye tull med sakene til oss som var her denne gangen...
Ellers vet jeg at en av de andre på nettforumet kommer nå til uka, og det gleder jeg og Siv oss til: Anne, du er hjertelig velkommen! Er hyggelig at vi er flere nordmenn her sammen, særlig blir det nok det for meg og Siv som blir uten resten av familiene våre...

Mannen og de store barna reiser hjem mandag kveld og skal etter planen lande i Tromsø i 14-tiden tirsdag... Maria og mamma, dere får fikse transport hjem :)
Det er synd det blir slik, nå som tilknytningen i familien vår har gått så bra er jeg redd vi hopper noen skritt tilbake når de må reise og lille Jonas ikke får se de på et par uker... Han er for liten til å forstå, og vil jo ikke skjønne hvorfor de plutselig blir borte, håper bare ikke at han vil føle et nytt tap... Ser jo bare hvor overlegen han nå er overfor personalet på Debab som "forlot" han (i hans verden), ikke usansynlig at han vil kjenne på det samme med pappa og bror og soster også... Vi får se, det ordner seg nok etter noen dager hjemme...

-Linda Therese.

Debre Zeit

Her kom vi til paradis; Kuriftu resort og spa!

Litt over en times kjøring fra Addis kom vi til en liten by. Litt bortgjemt her lå dette stedet som absolutt kan anbefales for de som skal til Addis. Når man ønsker seg litt bort fra byens støv, forurensing og mas, dette er perfekt! For ca. 150,- nok. pr. voksen fikk vi inngang med muligheter for svømming i basseng og kanopadling i vannet. Vi fikk også 1 times massasje og en tre retters middag!! Herlig. Stedet var så utrolig idyllisk, som en labyrint med det ene nydelige skuet etter det andre. Bør prøves!

Ellers går tilknytningen til lillemann over all forventning.
Til tross for sykdom atter en gang (denne gangen fikk han lungebetennelse) så kviknet han fort til med litt antibiotika. Han er utrolig lærenem, og har siden ”give-me-five” lært ”borte-bø”, å krype, å klappe og å vinke. Så er han blitt veldig glad i å bade, plasker så jeg må holde handduken fremfor meg for ikke å bli søkkvåt ved siden av badekaret… Ikke noe redd for å få vann i øynene, nei, her spruter han på både seg selv og alle andre i nærheten!

Han har også begynt som broren gjorde da han var liten; å lage seg hoste for å få oppmerksomhet!
 Og så har han vist et snev av en liten rampegutt ;) Når han nå kan krype er han jo plutselig i skapet til Mathias og knabber den nye engelske vitseboken hans, eller i sekken til Emma og henter posen med godterier!
Utrolig morsomt å begynne å lære kjenne denne lille herlige personligheten. Han er bare fantastisk!

Siste nytt:

Vi fikk nettopp nå vite at Gro fra Adopsjonsforum i Norge kommer ned for å bistå oss til uka ettersom sakene våre har stoppet opp her. Vi er usikre på om dette er et godt eller dårlig tegn, høres jo veldig alvorlig ut dette...
AF poengterer jo hele tiden at de ikke kan gjøre noe for å påvirke sakene våre her i dette landet, så blir jo litt engstelig nå...
 Men vi velger å se på det som en positiv beskjed at vi får hjelp her... Vi ser frem til at Gro kommer, takk for at vi ikke må føle oss helt bortkommen og alene i dette systemet!
Videre har vi fått lekse til i morgen: Må få forlenget visumene våre og også få skrevet en fullmakt til den forelderen som blir igjen her slik at vi kan kjøre saken videre her nede uten pappaen. Dette må vi få gjort på et offentlig kontor med vitner og stempel.
Da slipper vi å kjede oss i morgen, da! :)

New Life Community

For en opplevelsesrik dag!

Mamma til mannen min (svigermor), har flere søstre som har vært mye involvert i dette prosjektet over flere år, og selv har hun også støttet arbeidet deres en tid. Nå har vi fått sett hva dette er og er overveldet over hvilken enorm jobb som gjøres for de fattigste av de fattigste barna her i Etiopia.

Vi fikk treffe damen bak hele organisasjonen, Genet Loulseged. For en dame! Hun er selv oppvokst her men flyktet til Norge etter hvert. I Norge traff hun mannen sin og utdannet seg, hun hadde hele tiden en drøm om å gjøre noe av betydning i hjemlandet sitt. Hun ventet på den rette anledning, og etter 15 år kom den. Da dro hun og familien tilbake til Etiopia, og i 1994 startet hun opp en skole for barn med en startkapital på 500,- NOK! Med hjelp fra tidligere kolleger og venner fra skoletiden som underviste på frivillig basis var dette mulig.
Etter hvert har arbeidet vokst, men god støtte fra norske sponsorer. I dag har New Life til sammen 3500 elever fordelt på 11 skoler rundt om i landet. Vi fikk komme på besøk til en av skolene her i Addis, med 800 elever, samt en barnehage i tilknytning. For en opplevelse!

Fra vi stoppet bilen og kom oss ut av den ble vi møtt av barn som kom strømmende mot oss og rakte frem hendene for å hilse på oss å ønske oss velkommen. De smilte og rett og slett strålte mot oss, så utrollig glade for å få besøk. Vi ble hyllet som kongelige, alle elevene stilte opp på rekke og hilste oss velkommen i kor. Noen barn kom frem og rakte oss blomsterbuketter. Vi hadde med gaver til barna på skolen, mange nye fotballer som ble delt ut og barna jublet og var overlykkelige! De takket og strålte fra øre til øre som om vi var selveste julenissen!

Etterpå fikk vi omvisning på skolen, vi fikk se hva de seneste sponsorpengene hadde gått til; en kjemisal. Vi fikk besøke noen av klassene, og ble møtt med sang og dans, og jeg kan love at ingen norsk klasse kan synge som disse kunne! Det var fult trykk, de sang for full hals og med en ubeskrivelig glede og en takknemmelighet for å ha fått denne muligheten til å gå på skole. Disse barna vet at eneste vei til et liv er utdannelse, jobb og økonomisk balanse.

Til gjengjeld fortalte vi om Norge og sang norske sanger for de. Mathias slo til med litt breakdance, noe de syntes var utrolig festlig! Var tydelig at de ikke hadde sett noe liknende før ;) Emma tok en solo-sang og de klappet voldsomt for oppvisningen vår.

Jeg spurte Genet hva som skulle til for å bli tatt inn på skolen, og hun sa at de samarbeider med kommunene og bydelene som henviser de aller fattigste barna. Barna uten foreldre, eller med foreldre som er syk eller ute av stand til å jobbe, eller de som har foreldre med aller laveste inntekt. Når de får barna henvist hit har de sosialarbeider som reiser hjem til de og vurderer situasjonen. Mange av barna er foreldreløse og bor hos slekt, venner eller naboer. Og når man vet at 4,6 mill. barn er foreldreløse i dette landet er det store ting man kan utrette her!

I løpet av dagen der fikk vi være med på lunchen til elevene. I et telt i skolegården var matsalen, hvor barna i tur og orden fikk komme inn og spise et varmt måltid. For mange av barna var dette det eneste måltidet de fikk i løpet av dagen. I dag var det ris med saus av etiopiske krydder som sto på menyen.

I barnehagen ble vi også møtt med blomsteroverrekkelse og sang. Små barn på rad og rekke som strålte forventningsfult over besøket fra Norge. Vi delte ut kjeks, klubber, fotballer og ballonger her, noe som ble mottatt med største glede og takknemmelighet.

Emma fant også en jente som hun ga capsen sin til, jenta ble så utrolig kry!

Nå har de også startet opp gamlehjem her i Addis. Her er ikke gode kår for de gamle som ikke lengre er arbeidsdyktige. De havner på gata som tiggere. Dette er første gamlehjemmet i denne byen!

Heretter har de fått noen nye sponsorer, det er helt sikkert!! Et fantastisk arbeid blir gjort her, de gir barna en mulighet for et verdig liv med utdannelse og jobb, fremfor et liv på gata… Jeg vil oppfordre alle til å støtte deres arbeide med økonomisk sponsing.

Gå inn på hjemmesiden for mer informasjon:
http://www.newlifecommunityethiopia.org/

Til sist:

Midt i all fortvilelsen blandt oss nordmenn her nede pga. rot i sakene våre med dokumenter ol, er det med glede vi har mottatt nyheten om flere tildelinger! Vil benytte anledningen til å gratulere de nybakte foreldrene, vi er spente på hvem det er og hvilken av de herlige barna som endelig har fått nye foreldre. Uten å vite noe som helst kan jeg bare på helt generelt grunnlag si til alle ventere der hjemme: dere har noe fantastisk i vente! Barna er så utrolig herlige og sjarmerende, rett og slett nydelige!

Ellers ligger ikke sakene våre så godt an. Fikk i dag vite at sakspapirene våre ikke var lagt feil i en bunke for uferdige saker, de er nemlig uferdige!! Viser seg nå at det mangler et dokument fra forrige rettsrunde (som var lenge før vi kom hit; med biologiske familie eller myndigheter). Dokumentet som sier noe om hvorfor ikke biologisk familie kan ta vare på barnet... Vi ser mørkt på dette og ser jo for oss uker eller måneder her nede.
Noen her har også sjekket mulige hjemreisedatoer, og det viser seg å ikke være noe ledig før 5. febr. tidligst (på våre billetter, kan evt. kjøpe nye billetter som vil bli ganske så kostbare...) Det er ganske fortvilende når det nå viser seg at det står på et dokument som skulle vært ferdig lenge før vi kom hit!

Så da avslutter jeg med å oppfordre min mamma (som er den eneste jeg kommer på som ikke har noe som gjør at hun MÅ holde seg hjemme) til å sjekke billetter for å komme seg ned hit å holde meg med selskap et par uker!

Miss USA

Beste kommentaren ever!

Da vi var på restaurant i går og kelneren hadde tatt i mot bestillingen, tok det ikke lang tid før han kom tilbake og sa:

-"Sorry, Miss USA, we don't have a diet coke..."

Hahaha, den var god, gitt, tjihi...

Man skjønner at man er i Afrika når sauen spises rå!

Er på Sheraton å har en badedag i dag, deilig!


Utrolig spennende julefeiring i går.
God mat, middagen bestod av Injera og kokt sau og kylling, etterpå var det tradisjonell kaffeseremoni med snacks, kaker, popcort, appelsiner og rått sauekjøtt!
Den kokte delen av sauen var god, men må innrømme at vi stod over den rå delikatessen.
Hadde det enda vært mulig å smake bare en liten bit, men nei, kjøttstykkene var store som en god biff på 200 g. (se bildet).

Store rå saubiffer.

Kaffeseremonien.

Sender ellers med bilder av oss i våre Etiopiske drakter, kaffeseremonien og meg og mine to gutter etter en shoppingtur hvor eldstegutten var rimelig fornøyd med fangsten...

Våre nydelige Etiopiske drakter.

Farmor er også med.

 

Etter shopping med gutta.

Nå kaller bassenget igjen!

See you!

7. jan, Etiopisk julaften

I dag er det julaften her i Etiopia, og det skal feires!

I går kom endelig farmor og farfar hit til oss, det var stas at de kom til denne feiringen!
Like etter at de var kommet kom vertsskapet her dragende på en sau som de bandt i bakgården.
Den sto her å breket i noen timer før slaktingen tok til, det var nemlig dagens julemiddag!
Så nå venter vi spent på å smake på den søte sauen :)
Det var enormt mange som kom dragende etter gatene med julemiddagen i livet i går; sauer, høner, gjeiter og kyr... interessant.... Det var en selger som syntes at vi absolutt burde hatt et par høner, men vi fikk takket pent nei mens høna flakset febrilsk med vingene...

Den søte sauen!

I går var vi ute å handlet oss etiopiske drakter for feiringen. Så nå i dag stiller jeg, Emma, Jonas og farmor i etiopisk drakt, og vi får så masse oppmerksomhet. Tydeligvis setter de pris på at vi ønsker å ivareta tradisjonen deres her :)
Nå er det dekket til fest her på gjestehuset og sauen er godt kokt...mmm...skal bli spennende :)

:O)

BILDA, hoho :)

Hahaha, dem e bra lik, hæ :o)

Jonas og pappan.

Jøss for nån skjønne unger :o)

Jonas med storebror Mathias.

Kan et nytt familiemedlem være skjønnere enn denne krabaten :o)

Jonas med mamma og storesøster Emma :o)

Her er mailen som fulgte med bildene:

Har vært så heldig å blitt invitert på middag til familien til damen jobbet på ambassaden her, og de hadde nettverk!!!
Så her kommer noen bilder fra oss.
Gutten finner seg til rette hos oss, det er tydelig. Vi var spent på hvordan han ville reagere når vi i dag kom tilbake på barnehjemmet. Damen som jobber der og som han var så begeistret for kom mot han med det samme og smilte, snakket og tok han.
Da han var på Debab var det henne han ville til og henne han strakte seg til og hun som fikk smilene hos han. I dag var han fulstendig alvorlig mot henne, snudde seg bort fra henne og letet etter meg og til og med strakte seg mot meg. Det var godt å se. Han var nå mot henne som han var mot oss første dagen :) Tydelig at han tilpasser seg som han skal :) Vel, so long!

klem

Innhentet av uforutsigbarheter

Mailer til mamma som legger ut på bloggen, her får man ikke opp siden i det hele tatt...


I dag fikk vi en telefon til frokosten om at vi måtte møte opp på Debab før kl 12. Vi dro rett til barnehjemmet hvor vår hjelpemann møtte oss med denne beskjeden:
Det er oppstått problemer med domsavgjorelsen. Den dagen vi hadde rettsdato tok dommeren etter domsavgjorelsen og la papirene i en bunke for saker som er på vent, og så dro hun på ferie...
Her er julefeiring nå, de feirer jul den 7. jan, så hun er borte til den 12. jan.
Det vi fikk vite nå er at saken ligger på vent i rettssystemet, pass og schengenvisum kan ikke søkes.

Vi får utsatt hjemreisen til tidligst 24. jan. Akkurat nå tenker vi at pappa, Mathias og Emma reiser hjem som avtalt (koster å endre hver billett, og skolen og jobben venter...) og mamma og lillegutt må bli igjen.
Jaja, heldigvis er vi flere i samme situasjon, alle som var hos denne dommeren denne dagen er i samme situasjon, mens det norska paret som var dagen etter oss har alle papirene sine på plass (lucky for them)...
Tilfeldigheter... Men det er vel slik det er i dette systemet, og ettersom det har vært problemer i sakene våre også tidligere slik at de ble utsatt lurer vi jo på om det er knyttet til dette...

En ting er i alle fall sikkert: Jeg reiser ikke herifra uten lillegutt!


Men vi får tidligst vite mer den 12., så inntil da er det bare å nyte Ethiopia :)

Klem fra oss i Addis.

Africa calling...finally...

Africa calling...finally...

Hei alle sammen.

Her i Addis er det ikke lett å komme på nett. Har vært innom et stort antall internettcafeer, samt gjestehuset, noen har nett innimellom men ingen har nett som klarer å åpne bloggen min!!! Derfor kommer nå noen ord sendt på mail til min mamma som klipper inn teksten her...


Vår første dag i Addis var forferdelig slitsom. Etter å ha reist hele natten ankom vi Addis lille julaften morgen uten bagasje. Vi kom oss til gjestehuset, fikk hvile noen timer før vi måtte ut å finne noen klær (hadde gått i det samme siden mandag, da!) Var altfor utkjørt til å dra til barnehjemmet.

På selveste julaften var endelig tiden kommet for å treffe lillegullet for første gang!
For en julaften! Og for en julegave!
Det ble et rørende møte med lillegutten som selvsagt var den nydeligste lille gutt man kan tenke seg! Et mammahjerte smeltet med det samme og tårene rant over mer enn en gang! Dette var virkelig en lykkedag...heretter blir aldri julaften det samme igjen, men er nå blitt en helt spesiell merkedag for oss...

Emma oppførte seg med det samme som om hun aldri hadde vært annet enn storesøster, og Mathias var kjempestolt storebror.

Julehelgen brukte vi på Debab (barnehjemmet) og besøkte lillegutten hele dagene, vi koset oss!
Fredag møtte vi en ganske forfær liten gutt med store, alvorlige øyne og ganske sparsom på smilene. Lørdag kom det et par smil og søndag så det ut som han kjente oss igjen. Han smilte ikke bare når han så oss, men han strakte også armene mot oss! Herlig!

Mandag var det rettsmøte og vi kom inn på et rettskontor hvor vi måtte svare på noen spørsmål for så å få høre: "He is all yours!"
Vi var der sammen med to andre norske par og jeg og Siv (mammaen i den andre familien) bare så på hverandre og så flommet tårene igjen... Det var noen dager med mange emosjonelle svingninger.

Lørdag kveld kom også nesten all bagasjen vår, tirsdag kom siste rest, endelig. Alt ble mye enklere med bagasjen her :)

Ellers har vi vært en del sammen med et av de andre norske parene og det har vært hyggelig. Har også blitt kjent med en del amerikanske par som bor her på samme gjestehus som oss, og det har vært noen hjerteskjærende historier hvor de har kommet fra rettsmøte uten at saken gikk deres vei... Som sagt: mange emosjonelle svingninger her... Tror jeg er litt i hormonell ubalanse etter "fødselen" :)

Lillegutt har vært syk noen dager. Mye feber, stygg hoste, respirasjonsproblemer og oppkast. Vanskelig å få i han mat og drikke. Måtte en tur til lege og få litt medisiner i han, er bedre nå...

Nyttårsaften feiret vi sammen med den andre norske familien her nede. Det ble kinarestaurant og stjerneskudd, barna går supergodt sammen, herlig.
Her feiret de nyttår den 11. september (annen årsregning, de er i 2003), men det er tydelig at de vet at vi skandinaver har nyttår nå og er i 2011, mange ønsker oss "Happy new year".
Det er et varmt og vennlig folkeslag her, ikke tvil om det, mange smiler og spør hvordan vi har det når vi passerer i gaten.

I dag skal vi på lunchbesøk til en norsk familie som bor her. Vi traff damen på legekontoret, og hun bare inviterte oss på besøk til dem! Hun jobber på den norske ambassaden her og har en liten jente på 9 mnd., så det blir jo kjemepekoselig!

Beklager igjen at bloggen ikke oppdateres, men det ble mye vanskeligere enn jeg trodde. Skal skrive mer om oppholdet her når jeg kommer hjem. Internettcafeene her kan heller kalles "intet-nett-cafe"....

Til dere alle der hjemme: Riktig godt nytt år!

Hilsen fra Addis.