Nyheter, frustrasjon og hverdag

Det er med tristhet jeg har registrert hva som foregår rundt adopsjonene i Etiopia for tiden. Myndighetene har med virkning fra 10.03.2011 varslet endringer som vil kunne få store konsekvenser for formidlingsarbeidet i tiden fremover. Ministry of Women, Children and Youth Affairs, MOWA (eller MOWCYA) har varslet at kun fem saker kan behandles og gis såkalt kommentar fra nevnte kontor pr. dag (fra tidligere er det antatt flere titalls saker om dagen, kansje 50...). Uten endelig kommentar fra MOWA kan sakene ikke behandles ved domstolen. Ingen vet hva som skjer videre og om endringene blir opprettholdt.

Forferdelig trist for alle ventere som har ventet lenge og opplevd et allerede altfor langt "svangerskap". Det er flere som har fått tildeling på sitt barn som kansje ikke får reise på lenge pga. at sakene kommer til å ta lengre tid gjennom rettssystemet. Jeg har selv vært i denne ventetiden for ikke lenge siden, ventingen mellom tildeling og reise, den er uutholdelig. Det oppleves så utrolig meningsløst og også urettferdig for det lille barnet å måtte bli lengre på barnehjemmet på grunn av et byråkrati som tar sånn tid! Jeg sender mine varmeste tanker og medfølelse til dere, hold motet oppe og finn støtte i familie, venner og ektefelle. Jeg tenker også mye på dere som har ventet lenge men enda ikke er kommet til tildeling, håper virkelig ikke at dette vil vedvare, den nye ministeren må vel før eller senere se at det blir katastrofalt for barna i landet...

Forstår det slik at det er en ny minister som vil til livs alle uetiske adopsjoner som gjennomføres fra landet. Det er flere indisier som taler for at ulike organisasjoner fra andre land (deriblandt har man jo hørt en del eksempler på adopsjonsorganisasjoner fra USA) som ikke har rent mel i posen.  Da blir det dessverre slik at et land som Norge som kjører svært strenge regler (både etisk og juridisk) og krav til sine adoptanter også må svi for at noen slurver med sakene sine. Det er forferdelig trist, og man forstår at det slett ikke er greit å slurve i slike saker og at det må slås hardt ned på, men det er trist at det går ut over alle. For til syvende og sist vil dette gå ut over foreldreløse barn i Etiopia, tallet på gatebarn må jo eskalere, jeg kan ikke forstå noe annet... Myndighetene skal vistnok starte med å legge ned banehjem for å satse mer på innenlangsadopsjon, men dette er ikke gjort over natten i et fattig land hvor familiene ofte har store utfordringer i å brødfø seg i utgangspunktet, det er heller ikke en allmenn tanke om at adopsjon er en fin måte å få barn på her.

Det er ikke annet å gjøre en å følge med i utviklingen videre, krysse fingrene for at dette må løse seg for alle venterne her i Norge og for at man kommer frem til et godt system for alle de berørte barna...


Jeg må innrømme at i dette triste sitter jeg her å kjenner på en utrolig egoistisk og stor takknemmelighet for at vi er vel hjemme og har fått vår lille Jonas trygt hit. Kan bare ikke forestille meg hvordan det må være for de som sitter å venter på å få hente sine kjære søte nå midt i all denne uvissheten. Fikk mest lyst til å gå opp å vekke lillegutt fra formiddagsluren sin bare for å klemme han inntil meg, igjen og igjen....for riktig å minne meg om at han er her og er vår og at ingenting noensinne kan ta han i fra meg...

Når jeg nå er inne på dette mer at han er vår... Ja, for han er virkelig MIN, faktisk MIN EGEN! Det er så ofte jeg hører kommentarer fra folk om at "har dere noen egne?" "de har to egne og en adoptert" etc. Hva er det for kommentarer egentlig? Jeg har tre barn, alle er mine egne! Punktum! Hvem skulle han ellers være sin??? Forstår at det ikke er vondt ment, og at slike kommentarer bare kommer ut fra folk som er litt ubetenkt, antakelig, men jeg slenger nå ut denne frustrasjonen slik at kansje noen kan tenke gjennom hvordan man ordlegger seg i fht. adopterte barn. Jeg har heller ikke to barn og et adoptert barn, nei; jeg har 3 barn! Snipp, snapp, snute! Ingen forskjell her, ingen nødvendighet å presisere eller understreke at her er noen forskjell, for hvorfor skal man har et uttrykk hvor man på en måte fremhever barnets måte å komme til familien på? Et barn er et barn, og like mye barn selv om man er født her eller der. Husker Ane Ramm har skrevet noen bra funderinger rundt dette, og vil anbefale alle å lese boken hennes.

Vi har endelig fått personnummer til lillegutt. Det var jammen på tide at vi fikk det personnummeret, akkurat i tide for å søke barnehageplass... Vi fikk det i posten i går, så da var det bare å få søkt på barnehage, fristen går nemlig ut den 15. mars ;) Så er det bare å håpe at det blir plass på lille Jonas etterhvert...

Ellers lekes det mye på dagene. Gutten har vært ute å prøvd kjeklen, det var supergøy!

Så var en venninne av meg på besøk en dag og hadde med gave til han; en gyngeku med hjul! Enten kan hjulene svinges opp og han kan bruke den som gyngeku, eller man svinger hjulene ned å han kan kjøre på den! Den er supergøy, særlig når Mathias og Emma sender han mellom seg (med hjulene nede) :)