Bomull i hodet???

Huff, er det mulig å være så til de grader fraværende? Dette vil jo ingen ende ta...

Tidligere i uka hadde jeg hentet guttungen på trening og på turen hjem klarte jeg jammen bare så vidt å komme meg ut av tunnelltriangelet her i Tromsø.... Omsider kom jeg meg ut, men på helt feil plass... Og dette er en vei jeg kjenner godt!!

Litt senere i uka var jeg å gikk i korridoren på jobb, og alle vet at en sykehuskorridor ikke er så veldig bred og uoversiktlig... Jeg klarte å passere to kollegaer av min mann på den ene siden og mannen min på den andre siden uten å se de!! Jeg gikk bare rett i mellom de, og plutselig fikk jeg en sammenkrøllet papirball i hodet som vekte meg fra min transe, og da jeg snudde meg står tre menn og ser skremt på meg før spørsmålet kom; "Går du i søvne, eller???" Hmmm...

Ikke nok med det. I dag letet jeg etter urtekutteren når jeg skulle lage middag. Jeg så først der den skal være, på magnetlisten over benken, niks, der var den ikke. Så pløyde jeg alle skuffer og skap, sjekket magnetlisten atter en gang før jeg ba Emma springe å spørre om pappa hadde lagt den et lurt sted. Nei, han viste ikke. Til slutt brukte jeg en saks, og når mannen min omsider kom på kjøkkenet spurte jeg han selv om han hadde tatt urtekutteren ned fra magnetlisten. Han bare pekte på magnetlisten, og jammen hang den jo der!!!

Blir jo ganske skremt meg selv, må jeg si... Håper ikke dette vedvarer for lenge. Godt jeg er ferdig med julegavene, for det hadde jo aldri gått bra å hatt det ansvaret i denne tilstanden...