Optimismen vokser...

I dag kom en oppmuntrende beskjed. Det er blitt utstedt en midlertidig lisens for institusjonene i denne regionen, den skal være signert og gyldig for vår sak. Så da er det bare å håpe at ikke noe annet kommer i veien denne gangen saken skal opp; f.eks. manglende tid, uklarheter rundt det andre dokumentet vi mangler etc. Jeg møter neste uke med store forhåpninger for oss, men ikke bare for oss. Det er nemlig to familier til her i Norge som har samme rettsdatoer som oss, og det ville vært utrolig hyggelig å treffe de i Addis til en noe annerledes julefeiring enn vi ville hatt her hjemme ;) Vil tro det kan være tryggere å ha noen nordboere rundt oss i de fire ukene vi skal være der, ikke minst noen som går gjennom de samme erfaringene og det samme følelsesregisteret som oss. Det å ha noen å dele tanker, følelser og opplevelser med kan ofte være godt. Blir sikkert en del man vil være usikker og utrygg på, da er det alltid godt å ha noen å dele det med. Og så vet vi at den ene familien har en gutt på alder med våre barn, noe som sikkert kan bli fruktbart... Det er så spennende, og vi ser så frem til å få holde rundt lillegutten vår nå!  Tvi, tvi, kryss fingrene for neste uke...