Ser en ende....

Den siste natten og morgenen har vært grusom. Våknet kl. 02 av sterke magesmerter, noe som resulterte i et opphold på do frem til kl. 09 på morgenen. Magen tømtes begge veier og svetten rant. Så med gru på hvordan jeg skulle klare å ta vare på lillegutt… Jeg var ikke alene med min jamring i natt, presten i denne kirka i nærheten sang noe voldsomt hele natten og holdt meg med selskap, mulig han ville fortelle meg at jeg ikke var alene...? Da Jonas skrek i løpet av natten ga jeg han bare ny flaske, klarte ikke mer, noe som resulterte i en uttisset gutt på morgenen, søkkvåt gjennom alt, stakkars. Fikk skiftet på han før jeg måtte på do igjen, noe som tok en time og resulterte i at gutten ble sittende å skrike. Forferdelig, følte meg så hjelpeløs! Endelig ble klokken 8.45 og Siv var våken og klar for frokost. Jeg måtte bare rope henne inn til meg og be om hjelp. Og takk for at hun er her, hva skulle jeg ellers gjort??? Hun tok med seg Jonas ned til frokost og fikk i han litt mat, og jeg fikk hvile en time. Hadde sånne magesmerter at jeg tok meg en paracet, trodde ikke det ville hjelpe, men i desperasjonen prøver man jo alt. Da de kom tilbake var jeg mye bedre, hadde sovet litt og magen verket ikke sånn lengre. Om det var paraceten eller bare at jeg hadde klart å kvitte meg med all ”dritten” jeg hadde fått i meg, skal være usagt…

Siste nytt i saksgangen her:

Fredag var vi tilbake på emigration og fikk hentet pass med forlenget visum. Da vi skulle til å gå derifra møtte vi på Wolde som kunne fortelle at han kom fra "Administry of womens affairs" med fødselsattesten og vi kunne nå søke pass. Så var det bare å snu i døren på tur ut å komme seg inn igjen. Men denne gangen gikk det ganske så kjapt. Wolde hadde gjort dette noen ganger, viste akkurat hvor vi skulle og hva som skulle fylles ut, hvor vi skulle videre og ikke minst hvordan man kom seg frem i køsystemet. Det hele tok ca. 1 time og 15 min., og vips så var passbildet og papirene sendt videre i systemet. Hvis alt går etter planen skal passet være klart onsdag ettermiddag og vi skal møte opp på Debab torsdag morgen med alle papirer for å dra til ambassaden for å søke visum. Så jeg skimter en hjemreise fredag, dvs. lande i Tromsø lørdag! Og Gud som jeg skal spise lørdagsgodterier! Jeg har virkelig nød etter smågodter, de har liksom ikke sånn som vi er vant til her. Så tenker at på turen hjem fra flyplassen må jeg innom Mix å plukke opp litt snadder for helgen ;) Mmmmm….

Ellers savner jeg barna masse og tenker på hvordan det går på skolen og spesielt med mattematikken. Begge startet med nye mattebøker mens de var her, og de hadde vi ikke fått med oss… Så vær flink og heng i med skolearbeidet, husk hva dere lærte på skolen her nede; skole og utdannelse er avgjørende for å få seg en jobb og en inntekt… Ellers kan jeg tenke meg det var godt å komme hjem til venner, skole og fritidsaktiviteter, kos dere med det. Snart kommer vi hjem til dere og da skal vi kose oss masse sammen! Da vi snakket litt i telefonen i går ble Jonas helt lamslått av stemmene han hørte. Var tydelig at han kjente de igjen, men han kunne ikke forstå hvor lyden av de kom fra. Ikke et eneste smil, han så bare helt forskrekket ut av at de var her et sted. Ikke godt å vite hva en sånn liten kropp tenker, men han har jo merket at de er borte. Tror han savner storesøster som vil bære rundt på han og storebror som vil leke med han, veldig mye. Og ikke minst pappaen sin… Men: tenk nå er vi snart hjemme hos dere!

Nå har jeg kjøpt ny koffert til hjemreisen, fy søren den var dyr! Nå skjønner jeg hvorfor afrikanerne i Kartoum sendte bagasjen sin pakket i ødelagte vesker som ikke kunne glides igjen, med alskens av taustumper rundt… Ikke kan mange her ha råd til koffert når det kostet 2000 birr for en koffert (ca. 650 kr.)! Er jo norske priser, jo! Jaja, trengte det både for å komme meg hjem og vi trengte det for så vidt hjemme også til vår neste tur (vi måtte nemlig låne en koffert av broren min da vi reiste hit) ;) Ikke nok med at jeg har kjøpt den, men har faktisk også begynt å pakke i den! Er VELDI klar for hjemreise nå. Dagene er lange nå, har vært mest på Yeka, men nå begynner det å bli litt vel kjedelig, så vi tenker kanskje ta oss en dagstur en dag. Litt skummelt i denne trafikken i disse bilene og ikke minst uten bilstol, men det er jo slik det er her… Tar nok en tur enten til Debre Lebanos eller til Ambo, vi får se og dere får høre ;)

Legger ved bilde av Jonas og hans skilpaddevenn, den enorme børen ved som kvinnene bærer ned fra fjellet for å selge (mens mennene passer eslene!), en liten sjarmør sin fot og et bevis på at det går fremover med strikkingen av vognteppet, sakte men sikkert… Blir flotte farger, spent på hvordan det blir når det blir ferdig og tovet ;)