Sykehus

Det har vært noen forferdelige døgn for oss her i Addis.

Etter 18 timer med magekramper søndag og hele systemet var tomt og jeg ikke klarte ta til meg noe vætske, havnet jeg omsider i et akuttmottak. Det var et sørgelig kapittel. Dette skulle da være et av de bedre og reneste sykehus her i byen. For å si det slik: jeg tør ikke tenke på hvordan de andre er! Det lå sprøytespisser rundt om på gulvet, blodtilsølte søpplebøtter, oppkast, do som var så jævlige at jeg skjønner godt at folk heller spyr på gulvet enn å gå inn der...

Det verste denne dagen var vel kansje alt spetakkel og bråk. Der lå jeg ved siden av tre døde unge mennesker som kom inn fra en trafikkulykke, og jamret meg for mine magesmerter! Føltes ganske patetisk, var ikke mye høy i hatten, skal jeg si. Etterhvert kom tre hele familier til som selvsagt jamret og sørget over sine kjære, ikke snakk om at de fikk et skjermet rom for sorg og samtale... Huff, det var en trist opplevelse.

Vel, etter noe i.v. vætske samt en injeksjon for å fremkalle mer brekninger slik at jeg fikk opp siste rest av dritten jeg hadde fått i meg, og til slutt noe krampestillene ble det bedre og jeg kunne dra tilbake til gjestehuset. Fikk også noe antibiotika (det skriver de jammen ut for alt mulig), men den ligger enda urørt i veska mi...

Vel, dagen derpå startet rolig, uten mat og uten energi, fremdeles uvel og kvalm. Etter noen timer la jeg Jonas for å sove, i fin form, men da han våknet en time senere hadde han 40 i temp. og på nytt respirasjonsproblemer. Ventet ikke denne gang et sekund, det er tredje gang denne måneden han blir syk med samme symptomer og hadde sist lungebetennelse... Så bar det inn til dette akuttmottaket igjen, med et aptisk barn som var så slapp at han ikke klarte lee på et øyelokk engang. Respirasjon på 60, puls 160-180, SaO2 78%, ble tatt røntgen som ingen der kunne vurdere svaret på og blodprøver som viste tydelig infeksjon. Den ene legen etter den andre valset forbi og undersøkte han, virket helt tilfeldig at de bare stoppet og undersøkte litt når de likevel var der. Ikke viste de noe om hva de andre legene hadde gjort og ikke viste de hva som var ordinert av prøver og medisiner.

Heldig vis drakk gutten godt hele tiden, han har stor trøst i flasken sin, nemlig. Plutselig kommer de men en halv intravenøspose som de nettopp koblet ned hos nabogutten og som de skulle henge opp på Jonas! Hvorfor det, spurte jeg? Det er ordinert av doktoren, var svaret! Ehh, men han er jo ikke dehydrert, han drikker jo som bare det!, sa jeg....og så var diskusjonen i gang... Vel, jeg nektet dette og ba de ryke og reise. Hvis de skulle gi han noe i.v. fikk det holde med antibiotika som behandling for sin pneumoni, så der stoppet det. Videre snakket de i timesvis om å få svar på røntgen, men ingen kunne gjøre det denne dagen...

Ved siden av oss var en mor med en 2 mnd. gammel baby hvor fem ulike leger kom forbi og ga ulike forklaringer på situasjonen: alt fra at de ikke kunne gjøre mer for han og at han kom til å dø, til at han antakelig kunne skrives ut om et par dager!

Ikke var det enkelt å få medisiner og behandling heller. Alt som ordineres måtte jeg selv ut å betale i en luke og hente ut på apoteket og så komme tilbake for å få det gitt. Heldigvis for meg hadde jeg en fantastisk trofast sjåffør, Abraham, som satt ved vår side og passet Jonas så jeg fikk ordnet alt dette. Alle trodde han var pappaen til barnet siden han satt der i timesvis med oss. Jaja, de må bare tro hva de vil, jeg fikk i alle fall god hjelp av han.

Og gutten ble superstresset av alt bråk og styr i dette akuttmottaket. Der var fødende kvinner, fulle folk som slåss, politi som kom og arresterte noen, folk som spydde rundt omkring, døde mennesker, sørgende familier +++ !! Forferdelig sted å være!

Da vi forsto at vi måtte ha surstoff (han falt fort til 65-75% uten O2) og at vi måtte bli der for dette og antibiotikabeh. spurte jeg om vi fikk et rom. Det var klar beskjed: bla opp 10 000 birr (ca 3500 kr) og du får et rom, ellers blir du her på denne benken i noen dager! Ikke hadde jeg så mye penger på meg og ikke tok de kort... Holdt på å kollapse med tanken på å bli der, men Siv fikk ordnet med kausjonist (bestyreren på gjestehuset) og de sendte to menn for å bringe denne store pengesummen til meg. Da jeg omsider fikk pengene og skulle betale for dette rommet hadde jeg sendt hjem Abraham, så jeg spurte om pleierne kunne se til gutten så han ikke falt ned fra benken mens jeg var ute å betalte. Men det kunne de nemlig ikke. Da jeg sa at jeg kom til å koble han av O2 og ta han med meg ut i luka, ble de helt forstyrtet, kunne ikke forstå hvorfor han ikke bare kunne ligge der.... Ahhh...

Da jeg fikk betalt ble jeg vist til rommet. Vel, må si jeg fikk sjokk, var jo en hel leilighet! Plutselig ble det enklere å roe gutten og han fikk sovet en del, men ikke jeg. De hadde nemlig ikke barneseng og jeg måtte ligge sammen med han å passe på at han ikke falt ned og at han ikke rykket ut O2-slangen.

O.k. Det hele endte (til tross for gårdagens lege som mente vi antakelig måtte bli der leeeenge og nok ikke kunne reise hjem fredag) med at han responderte kjempebra på antibiotikaen og pustet for egen maskin i dag. Så nå er vi tilbake på gjestehuset vårt, og skal bare få gitt han noen injeksjoner med antibiotika de neste dagene så skal vi hjem!

Nok er nok!! Er utladet, har nesten ikke spist og heller ikke sovet siden lørdag! Vil mest bare gråte og legge meg ned, men utrolig hva man klarer når man må. Vi har fått endret bill. til fredag, men det triste er at vi lander i Oslo lørdag morgen og det går ikke fly hjem til Tromsø før søndag! Så da sitter vi fast i Oslo ett døgn... Men vi hadde valget mot en ekstra natt her, og da velger jeg faktisk en natt i Oslo heller. For det første har jeg da selskap av Siv på den lengste strekningen (til Frankfurt) hvis det skulle være noe, man vet jo aldri! Og så er det disse hypersensitive luftveiene til lillegutt, jeg vil være i Norge hvis det skulle bli noe mer sykdom...

Takk Gud for skattesystemet i Norge! Slik at ALLE får hjelp!!
Vi vet ikke hvor godt vi har det!!
Her i Afrikalandet får man ikke engang mat hvis ikke familie eller venner kommer til sykehuset å tar seg av en!

Det var et laaangt hjertesukk herifra.
Vi kommer sterkere tilbake!